Å søke asyl i et annet land gjør man fordi man er forfulgt av myndighetene i sitt eget land. Man kan da få opphold i et annet land, og hvis nødvendig kan man også få aktiv beskyttelse av myndighetene der. Det vil si det var slik det var. Nå, i det galopperende sosialdemokratiet, er det annerledes.

Nå er det ofte slik at en familie i et fattig land samler sammen noen hundre tusen kroner, bruker dette beløpet på å sende et av sine mindreårige barn til Norge hvor det får asyl og så blir mottaker av en rekke støteordninger. Så sender barnet, ved hjelp av sitt norske støtteapparat, store deler av disse pengene til sin familie i hjemlandet som da lever stort på norske skattebetaleres penger. Noen som også tjener stort på dette er støtteapparatet, ”veldedighetsindustrien”

Dette er, meget kort oppsummert, et av hovedpoengene i Arnt Folgerøs kronikk i Aftenposten i går: Vi siterer:

”Asylordningen er et humanistisk narrespill der veldedighetsindustrien og asylsøkerne er vinnerne, staten og skattebetalerne taperne.

Forslag om å lette på taushetsplikten til ansatte ved ungdomshjem for mindreårige asylsøkere og forslaget om å vurdere hjemsendelse av mindreårige asylsøkere når de blir 18 år gamle, har ført til en storm av kritikk fra veldedighetsindustriens organisasjoner og deres støttespillere.

Og organisasjonene bruker det vanlige skytset i tilfeller der det er snakk om å begrense asylsøkeres rettigheter – henvisninger til menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner, for å understreke statens ansvar.

Følger man logikken til veldedighetsindustriens organisasjoner, er det knapt grenser for hvor langt den norske stats ansvar for andre lands barn strekker seg. Symptomatisk er et innlegg i Dagbladet tidligere i høst der representanter for de statsstøttede organisasjonene: Grenseland, Antirasistisk Senter, Redd Barna Ungdom og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, spurte hvilke sikkerhetstiltak mot selvmordsbombere og andre trusler den norske stat planlegger for å beskytte mindreårige asylsøkere som sendes tilbake til Afghanistan.
…

Ifølge en reportasje i Aftenposten 2. desember 2008 koster det 70.000 til 100.000 kroner å smugle et barn fra Somalia til Norge. For en mindreårig fra Sri Lanka er prisen 250.000 norske kroner eller mer. Storbergets reaksjon er den vanlige på organisasjons- og myndighetsplanet i Norge der grensene for diskursen om mindreårige asylanter bestemmes av den norske veldedighetsindustrien og venstreradikal ideologi.

Veldedighetsindustrien forsøker å skjule det faktum at foreldre og omsorgspersoner bruker svære summer på å sende barn halve kloden rundt for å få den norske stat til å gi dem opphold, mat, hus og undervisning under dekke av å søke asyl. Hverken den statsfinansierte veldedighetsindustrien, med sin milliardomsetning, eller myndighetene ønsker noen debatt om mindreårige asylsøkere.

.
Myndighetene fordi de er redd for å stå frem som umenneskelig, og veldedighetsindustrien fordi store deler av deres virksomhet er økonomisk avhengig av den sterkest voksende svarte bransjen i verden, smugling av asylsøkere. Asylordningen, og især asylordningen for mindreårige, er et humanistisk narrespill der veldedighetsindustrien og asylsøkerne er vinnerne, mens staten og skattebetalerne sitter igjen med svarteper.

I en reportasje i Aftenposten 6. september i 2008 fortalte tidligere barneasylanter om hvordan foreldrene hadde betalt penger for å sende dem til Norge for å søke asyl. …” (sitat slutt).

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3368411.ece

Vi har ikke så mye å si til akkurat dette. Alle statlige støtteordninger blir misbrukt, og jo lenger de har vært virksomme, jo verre blir det.

Det som Folgerø sier er ikke overraskende i det hele tatt, men det er noe overraskende at Aftenposten trykker en kronikk om spørsmålet.

Kan dette ordnes, dvs. kan ordningen endres slik at asylinstituttet igjen blir slik det er meningen at det skal være? Nei, det kan det ikke, ikke så lenge vi har tvungen skatt. Det samme gjelder for alle andre statlige støtteordninger.

Og tvungen skatt henger sammen med mer fundamentale etiske grunnholdninger: så lenge det som av folk flest ansees som moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre (denne etikken kalles altruisme) så vil det finnes mennesker og organisasjoner som i stadig større grad utbytter de som produserer verdier.

Man kan ikke komme på rett kjøl før dette etiske idealet er byttet ut med det motsatte idealet, et ideal som sier at det som er etisk høyverdig er å skape for seg og sine et godt liv gjennom produktivt arbeid, og at man skal ha respekt for andres liv og eiendom (denne etikken kalles rasjonell egoisme).

Asylinstituttet er kun en av de mange ordninger som bærer galt avsted i sosialdemokratiet/velferdsstaten, men disse ordningene bygger altså på en selvoppofrelses-etikk (altruisme), og så lenge denne etikken dominerer vil det forsette mot stupet i stadig større fart. Det eneste som kan føre til at kursen snus er at den motsatte etikken – rasjonell egoisme – blir allment akseptert