”Flat læringskurve” dvs. de det gjelder er ikke i stand til å lære, er poenget i en kommentar av Per Anders Madsen på side 2 i Aften i går 21/10. Han tar for seg Kommunerevisjonens rapport om Oslo Byråds håndtering av utbyggingen av Holmekollen, et prosjekt som viser en nærmest total inkompetanse fra de ansvarlige politikeres side. Madsen summerer opp med følgende nøkterne formulering: ”De ansvarlige har ikke mestret … de [oppgaver de] ga seg i kast med”.

Som kjent er dette prosjektet blitt 600 millioner kr dyrere enn planlagt. (VI kommenterte dette 18/8: http://stemdlf.no/node/4510 ).

Madsens poeng er dog at politikerne bør lære av tidligere erfaringer slik at den slags problemer ikke oppstår i fremtiden. Han forutsetter med andre ord at politikerne og det system de er en del av kan endres slik at politikeres styring og pengebruk kan bli like effektiv som den som skjer i private virksomheter. Dagens politikere, påstår han, har en ”flat læringskurve”, men det ser ut til at han regner med at det kan bli bedre i fremtiden: ”Hvordan skal de lære seg å lære?”

Det er dog vesentlige forskjeller mellom privat og offentlig disponering: I det private bruker man egne penger eller penger som investorer frivillig har satset, i det offentlige bruker man penger som er tatt inn med tvang fra befolkningen - trenger man mer penger må man i det private overbevise folk om at man har et lønnsomt prosjekt, i det offentlige kan man bare øke skattetrykket.

I det private blir personer derfor holdt ansvarlige for sine beslutninger, i det offentlige finnes ikke slikt. (Ja, det skjer at personer i det offentlige mister jobben pga dårlige disposisjoner, men de blir da bare flyttet til omtrent like viktige, men mindre synlige jobber med omtrent samme lønn). Og i det private må man selv rydde opp hvis det går galt, i det offentlige er det gjerne politikere som er valgt ved et senere valg som må rydde opp i det deres forgjengere har stelt i stand.

I det private kan det hende at bedriften går overende og at de ansatte mister jobben hvis det går galt, i det offentlige kan noe slikt ikke skje, de kan bare få en ny forsyning av skattepenger.

Ja, politikere må stå til doms overfor velgerne, men hukommelsen er kort, og det forekommer nesten aldri at slike saker blir temaer i valgkampene.

Listen over meget kostbare fiaskoer i det offentlige er omtrent like lang som listen over offentlige tiltak, det går praktisk talt aldri slik som politikerne lover: Noen få eksempler: skolen, helsevesenet, pensjonssystemet, veiene. I tillegg vokser kriminaliteten år for år, antall byråkrater øker, antall lover og reguleringer øker, støttordningene vokser i omfang, skattene øker, skjemaveldet øker, osv.

Slik må det gå i offentlige virksomheter, og dette skjer - må skje - fordi den essensielle koblingen mellom produksjon og forbruk er brutt: i det private må man produsere for å kunne forbruke, i det offentlige blir ressurser tatt fra de som produserer og gitt til de som ikke produserer (eller tatt fra de som produserer effektivt og gitt til de som produserer mindre effektivt), og et slikt system er svært skadelig på sikt, det straffer kompetanse og belønner inkompetanse. Et system som basere seg på et slikt grunnlag kan ikke fungere godt over tid. Nei, politikerne, eller det politiske systemet, må fungere slik det gjør i dag, og systemet - inkludert politikerne – ikke bare har, men må ha, en flat læringskurve.

Så hvem er det som ikke er i stand til å lære? Politikerne må, for å bli valgt, love og love, og så blir de valgt inn i et system hvor det er nok av penger å bruke, hvor ingen blir holdt til ansvar, og hvor man bare blir omplassert hvis man forårsaker en skandale. Hvordan kan dette systemet da frembringe folk som er like gode som de som arbeider i det private og som der må styre prosjekter på en lønnsom og effektive måte? (Ja, det finnes unntak fra slikt i det private, men dette gjelder i hovedsak virksomheter som får statsstøtte hvis det går galt.) Dette systemet kan ikke på en noenlunde permanent og bred basis frembringe gode folk, og dette er noe som journalister åpnbart ikke er i stand til å lære.

Madsen snakker om at politikerne har en flat læringskurve. Dette er korrekt og kan ikke være annerledes. Enda verre er det at journalister tror at dette kan endres. Madsen er ikke alene i dette synet, så det ser ut til at journalister har en læringskurve som er minst like flat som den politikerne har.