”- Den rødgrønne regjeringen har sviktet alle landets studenter” er en overskrift i Dagbladet i går, og artikkelens poeng er at regjeringen i sitt nye statsbudsjett ikke bevilger nok penger slik at studentene ikke kan få 11 måneders studiestøtte.

Når statsbudsjettet legges frem i dag vil det nok vise seg at det ikke bare er studentene som vil føle seg sviktet fordi de ikke får nok penger av det offentlige. I dag er det slik at alle mener de har krav på å få nærmest alt de ønsker seg fra det offentlige, og dersom de ikke får det de ønsker seg så vil de føle seg sviktet.

Det er ikke bare det at man føler seg sviktet. I denne sammenhengen kan vi også ta med at SV har garantert at de vil gjennomføre 11 måneders studiestøtte, noe som altså ifølge Dagbladets artikkel ikke vil bli gjennomført: ” Jeg står som personlig garantist for at dette blir gjennomført, dersom det blir en ny rødgrønn regjering, sa [kunnskapsminster Bård Vegar] Solhjell”, noe som viser at SVere ikke har lært av Kristin Halvorsen brutte løfte om full barnehagedekningen innen utgangen av 2007, et løfte som hun ga i valgkampen 2005 og som hun garanterte ved å at ”klarer vi ikke dette er dere kvitt meg”. Hun brøt begge løftene, og selv SVere burde da ha lært at de skal formulere seg mindre bombastisk. Åpenbart har kunnskapsministeren ikke vært i stand til å lære dette. Men nok om det. Det vi skal ta opp er et viktig poeng, ikke SVeres meget svake læreevne.

Det er i dag blitt slik at de aller fleste mener de har krav på nærmes alt de trenger fra det offentlige. Og dersom de ikke får det de mener de trenger så føler de seg sviktet. Politikere fleste legger også opp til dette ved å love og love. Når det kommer til stykket viser det seg at det politikerne kan gi vil være langt mindre enn de lover, og mange føler seg altså sviktet. Det er også slik at politikere må love og love for å bli valgt (svært få velgere gir sin stemme til partier som ikke er med på denne karusellen).

I dag mener de aller fleste altså at de har krav på alt de trenger fra det offentlige. Men det offentlige har ingen penger, dvs. det offentlige har kun de pengene de har tatt inn i skatter og avgifter fra borgerne. Så egentlig er det ikke det offentlige som betaler, det er andre mennesker som betaler. Når man ber om noe fra det offentlige så ber man egentlig staten om å tvinge andre mennesker til å betale.

Når for eksempel studenter vil ha mer til studiestøtte fra det offentlige så ber de egentlig staten tvinge folk som arbeider produktivt om å til å betale mer inn i skatter avgifter. (Sosialister formulerer gjerne dette slik at de sier at ”Vi vil be de som har mest om å bidra litt mer til fellesskapet”, men dette er kun en pen måte å si at ”vi vil tvinge de som arbeider produktivt til å betale enda mer i skatter og avgifter slik at vi politikere kan fremstå som velgjørere, og de som forsøker å lure unna penger, dem kaster vi i fengsel”.)

Utviklingen i et slikt system vil være negativ fordi den skaper en kravmentalitet, den fører til at det offentliges utgifter øker og øker, den fører til budsjettunderskutt og til at det offentlige reelt sett går konkurs (noe som kan reddes ved at staten trykker opp penger, noe som igjen føre til at pengene mister verdi), og den fører til at produktive mennesker slutter å arbeide eller rømmer til land som har et mindre undertrykkende skatteregime, og den fører til en redusert respekt for lov og rett. Kort sagt, en sterkt negativ utvikling.

Vi lever altså i et samfunn som preges av falske politikerløfter, en befolkning som krever mer og mer, og som i stadig større grad føler seg sviktet fordi løftene ikke kan innfris. Etter vårt syn er altså dette en svært skadelig utvikling. Det er også slik at selv om politikerne bare kan innfri en liten del av det de lover, vil de allikevel gi – dele ut mer penger - mer enn de har dekning for, noe vi for eksempel ser i at pensjonssystemet reelt sett er konkurs, at de store helseforetakene har enorme budsjettunderskudd, etc. Dette er en utvilkling som er meget skadelig, og som må ende med forferdelse.

Hvordan kan det da gjøres annerledes? Det kan gjøres annerledes ved at man har et system hvor ingen har krav på noe via tvang overfor andre mennesker, dvs. fra det offentlige (bortsett fra beskyttelse mot reell kriminalitet), og hvor alle må skaffe seg det de trenger eller ønsker ved å jobbe og tjene penger slik at de kan kjøpe det, eller ved å overtale andre til å bidra på en frivillig måte. Et slik system vil innebære at ingen mener de har rett til andres penger, at ingen har rett til å snylte på andre, at ingen har rett til å velte sine regninger over på andre, at ingen har rett til å få ting gratis fra det offentlige - og at ingen vil føre seg skuffet eller sviktet da statsbudsjettet legges frem fordi de får mindre enn de er blitt lovet.

Vi mener med andre ord at et slik samfunn er det eneste som kan føre til et samfunn som ikke preges av kamp om felleskaken, desibeldemokrati og pressgruppetyranni, men som preges av fredelig og harmonisk samarbeid og produksjon hvor enhver arbeider for å skape et godt liv for seg og sine.

http://www.dagbladet.no/2009/10/12/nyheter/studenter/innenriks/skolevalg...