De fleste kjenner vel nå hovedtrekkene i den såkalte rettssaken mot de to nordmennene i Kongo. De er stilt for retten og siktet for å ha drept sin sjåfør. Vi kjenner overhode ikke til hva som egentlig har skjedd, men vi har sett noen oppslag om rettssaken.

Vi siterer fra et oppslag i Dagbladet:

http://www.dagbladet.no/2009/08/27/nyheter/utenriks/innenriks/kongo/tjos...

”Staten Kongo krever 3038 milliarder kroner fra Norge og de tiltalte. Fordi Moland og French tjenestegjorde i Garden.

Staten Kongo: Krever 500 milliarder dollar - 3038 milliarder kroner - fra staten Norge og de tiltalte, fordi de angivelig har handlet på oppdrag fra Norge.

• Vitnene som satt i bilen drapsdagen: Ifølge opplysninger ville de kreve rundt 500 000 dollar hver. Kravet som ble framsatt i retten, var på 10 millioner dollar til hver.

• Enka etter offeret, og offerets bror: Har til Dagbladet fortalt at de vil kreve rundt fire millioner til sammen. Det samlede kravet som ble framsatt fra familien i retten, beløper seg imidlertid til 17 millioner dollar.” (sitat slutt).

Vi har ingen håp om at dette blir en rettferdig rettssak, og vi har ingen formening om hva som kan bli resultatet - kanskje staten Norge ”kjøper” de to nordmennene fri (for et beløp som er mindre enn det som nå kreves, et beløp som er en god del større enn oljefondet), eller kanskje de blir dømt til døden fire ganger hver.

Vi skal ikke si noe om det såkalte rettsystemet i Kongo, vårt hovedpoeng i dag er å fokusere på forskjellen mellom dette rettsapparatet og det rettsapparat som (burde) finnes i siviliserte land. I siviliserte land har man klare lover (lover som ikke kan misforstås), man har kjente prosedyrer for etterforskning og siktelse, men har regler for hva som er gyldig bevis,
men har regler for hvordan rettssaker skal foregå, man har aktor og forsvarer med klare roller og man har under rettsaken en pro- og con- metode som gjør at også elementer som svekker mistanke blir lagt frem i retten. Man har også siviliserte straffemetoder, og all idømt straff følger proporsjonalitetsprinsippet. Videre er advokatene uavhengige av staten, og dommere er dommere fordi de er kjente for sin upartiskhet og integritet. Dessuten er det slik at det stilles trenger krav for domfellelse, og ved rimelig tvil skal dette komme tiltalte til gode slik at tiltalte ikke dømmes. I tillegg finnes det en uavhengig presse som konstant og med iver overåker det som skjer. Og i tillegg finnes det regler for gjenopptakelse som også ofte benyttes av personer som befinner seg utenfor det formelle systemet (i Norge er Tore Sandberg en som har gjort en kolossal innsats på dette området).

Slik burde det være i siviliserte samfunn. Nå er Vesten i hovedsak ganske nært opptil dette, i hvert fall hvis man sammenligner med land utenfor Vesten. Dette er noe vi burde sette stor pris på. Ja, det er også problemer i land som Norge. Vi har flere tilfeller av justismord, men det er også et problem at staten blir større og større, at staten blir involvert på flere og flere områder.

Rettsapparatet er en legitim, integrert og uadskillelig del av staten, og hvis staten er stor vil den bli involvert i stadig flere saker, og derfor vil domstolene i stadig større flere saker favorisere staten der hvor den er involvert. Rettsapparatet tar seg ikke bare av tyverier, innbrudd og drap, men også slike ting som avtalebrudd, kontraktbrudd, brudd på regler i arbeidslivet, ulike typer krenkelser av eiendom, osv. Hvis staten er stor og således blir involvert i stadig flere virksomheter vil stadig flere rettssaker involvere staten som en part, og mange dommere vil da nøle med å dømme i statens disfavør, dette også av hensyn til egne karrieremuligheter. Dette er enda en grunn til at staten ikke bør blande seg inn i andre oppgaver enn de som legitimt tilhører staten.

Det er også slik at staten har nok penger - skatteinntekter - å ta av for å føre en sak, mens de som saksøker alltid har begrensede midler å ta av. Også dette favoriserer staten uansett hva det reelle innhold i søksmålet er.

I Norge finnes det statstikker på dette, men det har ikke være gjenstand for en allmenn debatt, men i Sverige tok den nokså liberale forfatteren Vilhelm Moberg opp dette en gang på 50-tallet. Den svenske ”rättsrötedebatten” ble da en stor sak i Sverige. I Norge våget og våger man ikke ta dette opp.

Av naturlige grunner finner man ikke mye på nett om den svenske ”rättsrötedebatten”, men her er noe vi fant:

”Moberg var även engagerad i kampen mot vad han såg som den svenska rättsrötan. Detta engagemang kulminerade i de två relaterade Kejne- och Haijbyaffärerna i början av 1950-talet. Moberg dömdes till dagsböter efter att ha stulit dokument som bland annat avslöjade att svenska polisen hade samarbetat med Gestapo.”

http://kimberly.forum24.se/kimberly-post-61.html

I Norge har vi ikke en gang et ord for dette fenomenet.

Uansett, vi håper at de to nordmennene får en rettferdig dom, men vi er ikke spesielt optimistiske. Og vi håper at det norske rettsapparat blir mer rettferdig