”SFO dyrere enn barnehage” forteller NRK i dag. Til tross for at barnehaver har utdannet personale og et fulltidstilbud, og SFO (som er SkoleFritidsOrdningen, et tiltak som oppbevarer barn fra skoledagens slutt til foreldrene har tid til å komme og hente dem) kun har tilsyn noen timer om dagen og ofte med uutdannet personale, er SFO i noen tilfeller dyrere enn barnehaven.

Vi siterer fra nrk.nos omtale av saken: http://nrk.no/nyheter/1.6725583 ”Skolefritidsordningen er dyrere enn barnehage i én av fem norske kommuner. Det viser en landsomfattende undersøkelse som Forbrukerrådet har gjennomført.

Direktør i Forbrukerrådet Randi Flesland er overrasket over resultatet.

- Vi er sjokkert over at det er så stor forskjell mellom kommunene, og at SFO er dyrere enn barnehage i så mange av dem. Barnehage er jo et vesentlig bedre tilbud enn SFO, sier hun.

Søgne har landets dyreste SFO-tilbud. Foreldrene i nabokommunen til Kristiansand må betale 2970 kroner i måneden pr barn, og det gis ingen søskenrabatt.

For to søsken koster det 5940 kroner i måneden, noe som er 2000 kroner mer enn maksprisen for to søsken i barnehagen.

Det er 26 kroner mindre enn i Agdenes i Trøndelag, der prisen er 2996 kroner i måneden. Men her får foreldrene søskenrabatt” (sitat slutt).

Nå kan dette i utgangspunktet virke underlig. Som nevnt har barnehaver et heldagstilbud med utdannet personell, dette i motsetning til SFO hvor det bare føres tilsyn og ikke er noe pedagogisk opplegg. Man skulle tro at prisene burde gjenspeile noe reelt – den reelle forskjellen mellom disse tilbudene er stor, og en prissammenligning går i motsatt retning av hva man kunne forvente.

Prisen burde være uttrykk for den mengde ressurser som går med til å produsere noe, og barnehave burde derfor koste mer enn SFO. Slik ville det ha vært dersom det hadde vært fri prisdannelse, slik ville det ha vært nærmest overalt i en økonomi hvis all produksjon og handel hadde skjedd frivillig. Men slik er det ikke i dag. For å kjøpe goodwill blander politikerne seg i dag opp i alt, og de regulerer og de subsidierer og de avgiftsbelegger, og så tvinger de folk flest til å betale for kalaset. Dette fører til at priser ikke blir et signal om hvor mye ressurser som har gått med i produksjonen, men at de blir et tilfeldig utslag av politikeres velvilje på enkeltpunkter. Resultatet blir, som Aftenposten skrev om samme sak i dag: ”kaotisk”.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3210477.ece

Dette må bli resultatet når politikere blander seg inn; da blir priser uttrykk for politikeres ønsketenkning og stemmefiske. I motsetning til dette vil man i et fritt marked ha priser som gjenspeiler realiteter.

I en økonomi skal man ha arbeid for (hvis vi holder oss til Norge) noen millioner av mennesker, og disse skal produsere det folk trenger av mat og klær og hus og kultur og alt mulig annet. Da er det svært viktig at dette koordineres slik at all produksjon og handel blir effektiv. Og for å få dette til må man ha reelle priser, dvs. man må ha fri prisdannelse. Å ha priser som i dagens system hvor politikere etter innfallsmetoden setter noen priser ned og andre opp, må føre til overproduksjon noen steder og mangel og køer andre steder; noe som igjen vil føre til misnøye med systemet, og et stadig voksende kaos.

Som eneste parti vil DLF ha reelle priser overalt. Dvs. vi er det eneste partiet som går imot alle typer offentlig subsidiering og alle typer avgiftsbelegging.

Kun med reelle priser kan man ha en fleksibel og effektiv økonomi som gjør at all produksjon og handel blir så effektiv som mulig.