Senterpartiets utrettelige Per Olaf Lundteigen ønsker ifølge TV2-nyhetene i morges at det skal settes ned et utvalg som skal undersøke årsakene til finanskrisen og komme med forslag til tiltak slik at man unngår slike i fremtiden.

Vi synes dette er en god ide, selv om vi ikke er spesielt optimistiske mht hva et slik utvalg vil komme frem til. Vi tillater oss allikevel å gi en skisse av årsakene til krisen vi er innen i, og en kort oppskrift på en politikk som vil hindre at økonomisk kriser oppstår.

Det dette handler om er økonomi, dvs. hvordan produksjon, handel og forbruk skal koordineres i et samfunn med arbeidsdeling. Det er produksjon som utgjør velstand, så skal man ha velstand må det være minst mulig hindringer på produksjon. Dette innebærer at man ikke må demotivere produksjon, samtidig som man ikke må motivere fravær av produksjon. Det må altså ikke finnes statlige støtteordninger - slike støtteordninger går alltid ut på å ta fra de som produserer (eller produserer effektivt og godt) og gi til de som ikke produserer (eller produserer ineffektivt og dårlig). Alle slike ordninger fører således til en reduksjon av velstand.

For det annet må byttemiddelet være slik at det er stabilt i verdi over tid, dvs. slik at det ikke kan manipuleres – alle verdivurderinger i en økonom foretas i penger, og det er derfor svært viktig at pengene har en stabil verdi. Den eneste måten man kan oppnå dette på er at man har en gullstandard. Statlige manipuleringer av pengeverdien er da ikke mulig.

For det tredje må det finnes stabile rammebetingelser for all virksomhet. Dette innebærer at det ikke stadig må komme innskrenkninger i eiendomsretten og at det ikke stadig nå komme statlig pålagte endringer i slike ting som skatteregler og rentenivå – investeringer foretas over en lang tidshorisont, men slike kan bare skje dersom man kan forutse rammebetingelsene ett år og fem år og ti år frem i tid. Ved stadige endringer av rammebetingelsene vil investorer kvie seg for å foreta investeringer på lang sikt.

For at produksjon skal finne sted i stort omfang må det finnes kapital, derfor må det være rammebetingelser som er slik at de som eier kapital finer det lønnsomt å drive investering/verdiskapning/produksjon. Mao. det som fører til kapitalflukt er at politikere gjør det vanskelig å drive produksjon – er de politikerbestemte rammebetingelsene i land A dårligere enn betingelsene i B, vil kapitaleierne flytte sin kapital fra A til B.

La oss også nevne noen momenter som forårsaket krisen i USA: fagforeninger, spesielt i bilfabrikkene i Detroit-området, hadde presset igjennom så høye lønninger for sine ansatte at fabrikkene ikke lenger var konkurransedyktige og de gikk derfor reelt sett konkurs; staten påla reelt sett banker å gi lån til personer som ikke var kredittverdige; lover om tilbakebetaling av boliglån var slik at dersom man ikke lenger kunne betale på sitt lån så kunne man bare flytte og la banken overta huset man hadde kjøpt; og en politikk fra statens side som innebar svak dollar og stadige endringer i renten. Vi tar også med statlige ”bailouts”, dvs. at staten ikke lot dårlige bedrifter gå konkurs, men brukte enorme beløp, tatt fra de produktive, for å redde dem. Alt dette er statlig innblanding i økonomien, og det var slike ting som forårsaket finanskrisen.

Grunnen til finanskrise og kapitalflukt, de tingene som Lundteigen er opptatt av å forhindre, er altså: ustabil pengeverdi, stadig varierende rentenivå, stadig endrede rammebetingelser, og straff (i form av høye skatter) på de som produserer (eller produserer effektivt og godt) og støtte til de som ikke produserer (eller produserer ineffektivt og dårlig).

Mao. det er politikeres innblanding i økonomien som er skyld i finanskriser, og det er fravær av politikeres innblanding dvs. full respekt for eiendomsretten, som kan hindre at kriser oppstår.

Det eneste system som kan hindre finanskriser er en fullstendig fri økonomi, dvs. et system hvor pengene er forankret i gull, og hvor det er full respekt for eiendomsretten.

Den økonom som i størst grad har forstått og forklart dette er den franske Jean Baptiste Say (1767-1832), og vi vil på det sterkest anbefale alt han har skrevet, spesielt ”A treatise on political economy: or. The production distribution and consumption of wealth”.

Boken kan kjøpes her

http://www.amazon.com/production-distribution-consumption-Translated-tra...

eller leses her:

http://www.econlib.org/library/Say/sayT.html

Blant økonomer i dag som er sterkt influert av Say finnes Richard Salsman, John Tamny, og Jude Wanniski. Kommentarer av disse til dagens aktuelle problemstillinger er lette å finne via Google.

Som sagt, kun en helt fri økonomi er sikret mot finanskriser. Vil Lundteigens utvalg komme til denne konklusjonen? Antagelig ikke. Antagelig vil det foreslå enda flere statlige inngrep. Og da vil vi få enda flere kriser i årene fremover.