Statsbudsjettet legges frem kl 1000 i dag, og i den anledning ble en liten gruppe stortingspolitikere som ikke tilhørte regjeringspartiene intervjuet på TV-nyhetene i morges. Og det hver og en av dem sa var omtrent følgende (og dette er ikke ordrette sitater): "Hvis det ikke blir mer til forskning og undervising vil vi protestere!", "Hvis det ikke blir mer til sykehusene og til eldreomsorgen vil vi protestere", og "regjeringspartiene vil antagelig gi skattelettelser til visse av sine velgergrupper, og hvis det ikke gis noe til våre velgegrupper vil vi protestere".

Dette var altså opposisjonens kommentarer, riktignok lagt frem noen timer før statsbudsjettets konkrete innhold ble kjent. Det var altså ingen prinsipiell opposisjon, det var kun ønske om å tilgodese andre grupper enn de som man forventer at regjeringen vil tilgodese. Mao, alle partiene er tilhengere av velferdsstaten, dvs. de er tilhengere av høy skatt og at staten skal drive praktisk talt alt. De er ikke engang uenige om velferdsstatens størrelse, og omfang, de er kun uenige om fordelingen innen velferdsstaten.

Men velferdsstaten er et ødeleggende system. Den går ut på at de produktive skal beskattes mer og mer, og at flere og flere vil forsøke å overbevise politikerne at de fortjener støtte i en eller annen form, dvs. flere og flere vil forsøke å få seg definert som svake slik at de kan motta penger eller støtte via offentlige støtteordninger: i dag mottar vi alle mer eller mindre støtte: alle foreldre mottar barnetrygd, alle spiser subsidiert mat, kollektivtrafikken er subsidiert, de helsetjenestene som det etablerte helsebyråkratiet jar godkjent er sterkt subsidierte, etc.

Men det er ikke bare de svake som mottar støtte. I velferdsstaten vil flere og flere, for å skaffe seg inntekter, forsøke å overbevise politikerne om at det de gjør er nyttig, dette heller enn å skape en vare/tjeneste som de kan få solgt på et marked. Men å overbevise politikerne om at noe er nyttig er noe helt annet enn å gjøre noe som virkelig er nyttig. (Bare ett eksempel: politikerne har gitt enorme midler til utviklingsprosjekter for eksempel i distriktene, men mange av disse prosjektene er totale fiaskoer og midlene er bortkastet. Systemet fører altså til at flere og flere vil arbeide for å sette seg inn i for å utnytte støtteordningene istedenfor å arbeide godt og produktivt for å skape en vare/tjeneste som de kan tilby til folk flest.

Det verste ved velferdssaten er at den bryter sammenhengen mellom produksjon og forbruk. I velferdsstaten må man produsere uten å kunne forbruke like mye som man har produsert, og man kan forbruke uten å produsere. Dette vil i velferdsstaten utvikle seg slik at det blir stadig større misforhold mellom produksjon og forbruk. Dette er motiverende for de som ikke produserer, og demotiverende for de som produserer.

Resultatet av dagens politikk er derfor stadig mer skjemavelde, stadig høyere skatter, et stadig mer komplisert regelverk, stadig flere byråkrater, stadig flere lover, stadig flere offentlige ansatte, stadig flere trygdede, stadig flere løftebrudd, stadig større politikerforakt, stadig mer unnaluring og svart arbeid, stadig flere skatteflyktninger, stadig større underskudd på ulike budsjetter (helsebudsjetter, Folketrygden, etc.), osv.

Og når den sittende regjeringen fremmer et budsjettforslag som bare vil forsterke denne utviklingen og gjøre tilstanden enda verre, er det ingen av de såkalte opposisjonspartiene som sier annet enn at "dersom det ikke blir mer til vår utvalgte favorittområder, sp vil vi protestere!"

Dette er skandaløst.