Er menn undertrykt i Norge i dag? Ja, sier forsker Runar Døving i Dagbladet nylig. Vi siterer fra artikkelen:

"- I forhold til kvinnen lever mannen fem år kortere, kommer dårligere ut på alle levekårsstatistikker og mister barna ved skilsmisse. Det er mange flere tapere blant menn, sier Runar Døving ved Statens Institutt for forbruksforskning til Dagbladet."

Det virker allikevel som om abortspørsmålet er viktigst for Døving. "I en abortsak må den som har lyst på barnet ha det avgjørende ordet", sier han. Altså: siden det er to om å lage et barn, kan ikke avgjørelsen om at et foster skal aborteres som i dag overlates til den ene parten, kvinnen.

"- Jeg har en venn som har fem aborter bak seg. Han ville ha alle barna. Hvorfor skal ikke han få ha fem barn i dag?" sier Døving i Dagbladet, og artikkelen fortsetter: "Døving understreker at han synes abortspørsmålet er vanskelig, og at han skjønner argumentene som ligger til grunn for abortloven. Likevel mener han det er uholdbart at far ikke har noen rettigheter i dagens lovgivning.

- Når man er to om å lage barn, burde mannen ha like mye rett til barnet. Selv hvis et par er gift, kan kvinnen i dag ta abort helt uten å rådføre seg med faren. Jeg mener loven må endres slik at også mannen blir part i abortspørsmålet.

- Hvem skal ha det avgjørende ord hvis kvinnen ønsker abort?

- I en abortsak må den som har lyst på barnet ha det avgjørende ordet." (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Vi er enige med Døving i at i dagens Norge kommer menn ofte svært dårlig ut ved samlivsbrudd. Det er som Døving sier at mannen blir systematisk undertrykt. Kvinnen får store fordeler på bekostning av mannen, og dette er meget urettferdig. Vi slutter oss helt til Døvings poeng om at vi må få rettet opp alle skjevhetene som ligger i ekteskaps-, samværs-, skilsmissejussen, og i bestemmelsene som angår barnetrygd og folketrygd.

Men vi er ikke enige med Døving når det gjelder abort. Vi mener at siden det er kvinnen som er gravid, er det hun alene som har rett til å avgjøre om svangerskapet skal fortsette eller ikke. Vi kan forstå og har sympati for de menn har som ønsker å bli fedre, men som ikke blir det fordi den kvinnen de har gjort gravid ikke ønsker å bli mor, men vi vil allikevel ikke gå med på at i slike tilfeller skal en annen bestemme at en kvinne skal fullbyrde et svangerskap hun ikke ønsker å fullføre.

DLF er for frihet, og et kjerneelement i dette er retten til å bestemme over sin egen kropp. Det er kvinnen som selv må ha all rett til å bestemme om hun skal bli mor eller ikke, det er kvinnen selv som må kunne bestemme om hun skal fullføre ert svangerskap.

Vi er altså enige i at mannen i dag kommer svært dårlig ved en skilsmisse/samlivsbrudd, og vi er enige i at en kraftig opprydding i lovverket må til. Men mht abort mener vi at kvinnen alene har rett til å ta avgjørelsen.