Ethvert kunstverk har en mening, enten implisitt eller eksplisitt: ethvert kunstverk har et budskap som kunstneren forøker å formidle til de som opplever kunstverket. Dette gjelder kunst i alle kategorier: litteratur, maleri, musikk, skulptur, etc.

Dette gjelder også film. Enhver film har en mening, et budskap. Det vi skal se på her er sammenhengen mellom film og krig, dvs. vi skal se på hvordan i hovedsak amerikanske og engelske spillefilmer forholder seg til de kriger som landene er/har vært involvert i.

Under annen verdenskrig ble det laget en rekke spillefilmer om krigen, og alle støttet krigsinnsatsen. Alle beskrev Nazi-Tyskland som et diktatur og hyllet de som kjempet mot nazismen og for frihet. Av slike filmer kan vi nevne Foreign Correspondent (1940),Casablanca (1942), Mrs Miniver (1942), Saboteur (1942), Battle of Midway (1942), Destination Tokyo (1943). Det finnes dog mange flere enn disse, og alle har samme tema. Heltemotet og integriteten hos soldatene er også vist i en rekke filmer, for eksempel Bridge On the River Kwai (1957).

Under krigen (i 1944) filmatiserte Laurence Oliviers Shakespeares Henry V, og deler av dette skuespillet er en vitamininnsprøytning til soldater som skal i krigen. Meget berømt er kongens tale før slaget ved Agincourt, en tale som forsøker å oppildne soldatene ved bl.a. å si at dette slaget er så viktg og seieren er så sikker at de som ikke fikk anledning til å være med i slaget vil være misunnelige på de som er med. (Her ligger en lydfil med denne talen, hentet fra Kenneth Branaghs versjon fra 1989).

Etter hvert kom det dog filmer som var meget kritiske til de alliertes innsats, for eksempel Paths of Glory (1957, riktignok lagt til WW1), og A Bridge Too Far (1977).

Annen verdenskrig ble avsluttet i 1945, og ingen vestlige land var etter denne involvert i noen krig før Koreakrigen (1950-53). Så vidt vi vet ble det ikke laget noen filmer om denne krigen mens den pågikk, men senere kom det filmer som MASH (1970). Tendensen i denne var den samme som i et stort antall filmer om Vietnam-krigen, som pågikk mens MASH ble laget.

I motsetning til Korea-krigen ble ulike sider ved Vietnamkrigen gjenstand for et meget stort antall filmer fra midten av 70-tallet og utover: Hamburger Hill, Born on the 4th of July, Platoon, Apocalypse Now, Full Metal Jacket, Casualties of War, Coming Home, Deer Hunter. Alle disse kritiserte USAs forsvar, USAs soldater og måten krigen ble ført på. Soldier Blue (1970), riktignok lagt til indianerkrigene i USA på slutten av 1800-tallet, hadde som tema å vise hvor rå og grusomme de amerikanske soldatene var, og hvor uskyldsrene de innfødte var. Det samme kan sies om Little Big Man (også 1970). Parallellene til Vietnam var åpenbar.

Det ble også laget en film som støttet USAs krig i Vietnam, Green Berets (1968). Vietnam-krigen endte med kommunistisk seier i 1975

Den første Golf-krigen i 1991 var så kort at det ikke ble laget noen filmer om denne før etter at den var avsluttet. En av filmene hvis handling var lagt til denne krigen var Three Kings (1999), som fremstilte amerikanske soldater en gjeng tullinger.

Under president Clinton engasjerte USA seg i flere kriger hvor amerikanske interesser ikke var involvert (Somalia, Balkan), blant brukte Clinton soldater for å forsøkte å hjelpe humanitære organisasjoner i Somalia. Et slag mellom muslimske krigsherrer og amerikanske soldater endte med et pinlig nederlag for USA, og dette slaget ble det laget en film om: Black Hawk Down (2001).

Nå pågår den såkalte krigen mot terror, som er USAs svar på mer enn to tiårs terrorangrep fra militante muslimer, en serie med angrep som endte med aksjonen mot USA 11. september 2001. Om omstendighetene omkring denne er det allerede laget et stort antall filmer: Helt fersk er World Trade Center, som handler om to brannmenn som arbeidet inne i et av tårnene før det falt sammen, og United 93, som viser det som skjedde i det flyet hvor passasjerene overmannet kaprerne. Ingen av disse tar dog opp årsaken til angrepene eller setter dem i en større sammenheng.

Men det finnes flere filmer som reellt sett handler om Krigen mot terror: V for Vendetta (2005), Jarhead (2005), Syriana (2006), The Road to Guantanamo (2006). Vi tar også med Fahrenheit 911 (2005), selv om den gir seg ut for å være en dokumentarfilm.

Alle disse er reelt sett propagandafilmer for fienden. Dette er amerikanske/engelsek filmer, men de støtter reelt sett helt og fullt de som har gått til angrep på USA.

Vi tar også med Alamo (2004). Den handler om et slag i krigen mot Mexico i 1926 hvor USA tapte (krigen handlet om Texas' forsøk på å løsrive seg fra Mexico). Når USA nå er i krig så lager altså Hollywood filmer som omhandler slag som USA tapte.

Men utviklingen ender ikke med denne filmen. Vi skal nevne to filmer til: The Prisoner or: How I Planned to Kill Tony Blair (tysk/amerikansk), og Death of a President, en britisk film som i en dokumentarisk form som viser et attentat på USAs president.

Vesten har vært i krig med nazismen og med kommunismen, og er i krig med fundamentalistisk islam. Alle disser krigene ble utløst av at Vesten ble angrepet av hhv den nazistiske siden, av den kommunistiske siden, og så av fundamentalistisk islam. Under den første av disse laget filmbransjen filmer som helt ut støttet kampen mot nazismen. Under og etter krigen mot kommunismen i Korea og Vietnam ble det laget filmer som kritiserte USAs krigføring og det amerikanske militæret. Men under krigen med fundamentalistisk islam lages det filmer som reelt sett angriper USA og støtter fundamentalistisk islam.

Så utviklingen har altså vært som følger: først støtte av egen side, så kritikk av egen side, og så støtte til fienden. det ender opp med filmer som viser fiktive attantater mot den egne lederen.

Dette er en meget urovekkende utvikling. Det er mye vi kunne si om dette, men la oss kort si at utviklingn viser at de verdier som Vesten bygger på, stadig svekkes. Disse verdiene sto for noen tiår siden sterkt nok til at Vesten kunne slå og tilintetgjøre nazisimen. De sto ikke sterkt nok til å slå kommunismen i krig - Korea-krigen endte med at kommunistene ble drevet tilbake, mens Vietnamkrigen endte med nederlag. (Om filmer om den kalde krigen vil vi kun si at det praktisk talt alltid var USA/CIA som var "the bad guys" i disse.)

De intellektuelle er de som leder an i en kulturs utvikling. Utviklingen i disse filmene viser at verdiene hos de intellektuelle, og vi regner de som lager film som noenlunde representative for de intellektuelle, har endret seg drastisk på 60-70 år: fra å være pro-Vesten under WW2, til nå å være direkte anti-Vesten. Verdisynet i populære kunstverker (med "populær" her menes "rettet mot et masse-publikum", dette i motsetning til verker rettet mot en mindre elite) er representativt for det verdier som er utbredte og aksepterte i befolkningen.

Trenden som disse filmene viser er den samme utviklingstrenden vi finner i befolkningen. Dette et meget urovekkende.

Fortsetter det slik vil det nødvendigvis gå galt.