Vi er ikke enige i den holdningen til å sende norske soldater til Afghanistan som mange av de andre partiene viser.
I Aftenposten i dag leser vi følgende: "Press på Norge for å sende styrker.. Nå kan nordmenn bli satt inn i kampsoner i Sør-Afghanistan. Forsvarsministeren bekrefter at det er et press mot Norge for å sende også kampstyrker til det opprørske Sør-Afghanistan."

Enhver som leser slike ord får det inntrykk at norske myndigheter egentlig ikke ønsker å sende norske soldater til steder hvor det er krig. Senere i artikkelen bekreftes dette inntrykket: " Norge er blitt kritisert av både NATO og USA fordi vi som et ressurssterkt land ikke har vært villig til å sende styrker også til de regionene i det krigsherjede Afghanistan hvor det er størst behov ".

La oss før vi går videre fastslå at det er mange temaer involvert i denne problemstillingen som vi ikke skal ta opp her (Norge har dessverre verneplikt, er det riktig å drive nasjonsbygging i Afghanistan, etc.), men vi skal kun kommentere ett punkt.

Grunnen til at USA (og Norge) er militært til stede i Afghanistan er at Taliban-regjeringen reelt sett var med på angrepet på USA 11. september 2001. Siden USA og Norge er allierte gjennom NATO, og at ifølge NATO-pakten et angrep på ett land er et angrep på alle, så er det formelle grunnlag for norsk militær deltagelse i Afghanistan til stede.

Men det virker som sagt allikevel som om Norge ikke ønsker å sende soldater til Afghanistan. Med de forbehold som er nevnt over, er vi sterkt uenige i dette. Det er nærmest total oppsluting om at vi skal ha et militært forsvar, men det virker som om oppslutningen er neste like total om det prinsipp om at vi ikke skal bruke soldatene i krig.

Vi er som sagt uenige i dette. Vi har et forsvar, og vi må bruke det der hvor det er nødvendig. Slik forholdene er nå burde vi absolutt sende norske soldater til Afghanistan, og dette i den grad som Norges økonomisk styrke tilsier. Å gjøre som i dag - "Norge sender syv sykepleiere og én offiser til krigssonen i Sør-Afghanistan" - og "Norske kampsoldater kan bli sendt senere, sier forsvarsministeren" (sitert fra Aftenpostens artikkel) er å ønske seg i pose og sekk: vi skal ha allierte fordi vi kan trenge dem, men når allierte trenger oss, da forsøker vi å lure oss unna - dagens norske holdning kan oppsummeres slik: "vi skal ha et militært forsvar, men vi vil ikke sende soldatene dit hvor det er krig". Dette er en typisk norsk unnaluringsholdning, og er perfekt oppsummert av den typiske nordmann Peer Gynt: "Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!"

Som sagt, vi mener at Norge bør bidra militært, inkludert med soldater, i den grad norsk økonomisk styrke tillater.