Dagens overskrift er inspirert av følgende tekst, trykt i krigstyper på førstesiden av Aftenposten i dag: "Statlig slankekur ble milliardsluk"

Artikkelen forteller at "Nær 2,8 milliarder kroner må staten ut med for å omstille 23 etater fra 1998 til 2003 "

I innpå 40 år er det blitt klaget over sløsing i det offentlige, og like lenge har politikere fra alle partier lovet å gjøre noe med det; alle de store partiene har sagt at man nådeløst skal redusere sløsing, og at man isteden skal bruke de innsparte pengene på å gjøre de offentlige tjenestene enda bedre. Dette har partiene lovet i 40 år, og allikevel er problemet stadig blitt verre: det offentlige bruker mer penger, tar på seg flere oppgaver, og beretninger om sjokkerende sløsing, sommel, byråkrati og skjemavelde bare øker og øker.

Artikkelen i dagens Aftenposten er kun den foreløpig siste i en lang rekke av slike artikler i pressen.

Vårt syn er at det er umulig å foreta merkbare innsparinger i det offentlige (en type unntak til dette er nevnt nedenfor). Staten fungerer slik at tjenestene ytes til publikum, at tjenestene som regel er gratis, og at betalingen ikke kommer fra kunden, men fra staten. Videre, det er liten eller ingen konkurranse med andre tilbydere. Dette gjelder felter som skolen, helsetjenester, pensjonsordninger. Videre finnes det en rekke etater som egentlig er helt unødvendige (for eksempel alt som har med godkjennelse av byggeprosjekter å gjøre, alt som har med handel over landegrensene å gjøre, de som driver distriktsutbygging, de som driver u-hjelp), etc.

Alt dette koster penger, mye penger. De som betaler har ikke nært kjennskap til det som foregår hos de som mottar bevilgningene, og siden de som mottar bevilgningene ikke har noe press på seg til å spare i sitt daglige virke - de har ingen konkurrenter som kan ta kunder fra dem - må det bli det en kolossal og stadig økende sløsing. Selv sparetiltak koster, som vi ser i Aftenpostens artikkel, mer penger enn det som spares inn. Denne tilstanden - at alt koster mer, at også det å spare koster mer - illustrerer for n-te gang at velferdsstaten er en umulig samfunnsmodell. Det som skjer er uunngåelig innenfor velferdsstaten og dersom en virkelig omlegging ikke skjer, vil det ende med katastrofe.

Hva er det da som må til? Private virksomheter, som mottar sinne inntekter fra de som mottar tjenestene, har ikke den samme tendens til å sløse som det offentlige har. For å unngå sløsing må derfor alle statlige/offentlige virksomheter privatiseres; staten ha kun en legitim oppgave, og det er å beskytte oss ved å drive politi, rettsapparat og domstoler. Altså må alt annet privatiseres: skoler, sykehus, pensjonsordninger, etc. Disse kan for eksempel privatiseres på følgende måte: driften av disse overlates til det styre som driver dem nå. I løpet av for eksempel 10 år vil de hvert år miste 10 % av sine nåværende bevilgninger fra det offentlige, og så må de skaffe seg inntekter til erstatning for disse ved en stadig økende brukerbetaling, eller ved donasjoner fra sponsorer. I samme periode reduseres alle skattesatser tilsvarende, slik at de som benytter tilbudene får beholde stadig mer av det de tjener, og derved er i stand til å betale for sine barns skoleplasser, for sine egne valgte helseforsikringer, for sine egne pensjonsinnskudd. etc. Samtidig vil alle statlige overføringer reduseres i minst samme grad, og alle restriksjoner på verdiskapning fjernes.

Kun på en slik måte kan man få en harmonisk overgang til et fritt system, et system hvor individer har ansvar for seg og sitt, hvor velstanden stiger for alle, og hvor sløsingen stadig reduseres.

Som nevnt finnes det ett alternativ tikl dette: statens økonomiske situasjon blir stadig verre, og dette må få konsekvenser, det må føre til kratige kutt. Resultatet av slike drastiske kutt vil føre til stor ubalanse; denne type kutt vil føre til at mange plutselig mister jobben eller at mange plutselig får kraftige reduksjoner i sine trygdeutbetalinger. Dette må bli resultatet dersom det ikke skjer en omlegging av den type vi kort skisserte ovenfor.

Men så lenge velferdsstaten har universell oppslutning, og så lenge alle partier unntatt DLF støtter velferdsstaten, er det den drastiske og skadelige nedskjæringssituasjonene vi vil komme inn i en gang om ikke lange. Skal vi komme over på en harmonisk omlegging til et velstandssamfunn, er det kun en vei; det er den veien DLF står for.