"Privatskoler er useriøse og lurer studentene" er inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest A-magasinet for fredag 18/8. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle privatskoler, men artikkelen gir inntrykk av at mange privatskoler er opprettet ikke for å gi studentene god undervisning, men for å lure til seg penger.
VG skriver i en artikkel om saken lørdag 19/8 at det er et "Klagerush mot private høyskoler", at "Stadig flere misfornøyde elever klager på privatskoler", og at "Hos Forbrukerrådet er klagebunken blitt så stor at behandlingen av dem krever en stilling på heltid.". Den løsingen som foreslås er slik VG formulerer det "et krav om konsesjon kan luke ut de useriøse skolene."
Det er ingen tvil om at enkelte private skoler er dårlige, og at mange elever med god grunn er misfornøyde. Spesielt ille er det at studentene har tatt opp lån for å investere i sin fremtid, og så viser det seg at det de har investert i er av liten eller (i de verste tilfeller) ingen verdi.
Hvorfor skjer slikt? Skulle ikke "privat" være et tegn på kvalitet?
De private skolene i Norge mottar store beløp i støtte fra staten. Godkjente videregående skoler mottar f.eks. 85 % av driftsutgiftene fra staten, og resten dekkes av elevenes skolepenger. Også private høyskoler mottar store beløp.
La oss ta et tilsynelatende sidesprang her: også på en rekke andre områder hvor staten gir støtte forekommer det juks hos mottagerne: mange mottar sosialhjelp uten å ha krav på det, mange går på arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd mens de jobber svart, mange bedrifter leide en postboks i Finnmark for å få distriktsstøtte mens de egentlig holdt til på Østlandet, mange søker om og får statstøtte for å avholde kurs som så ikke avholdes, osv.
Så folk svindler for å få statsstøtte.
Årsaken til dette er at staten gir bort penger. For å få penger far staten må man søke om penger, dvs. man må fylle ut et søknadsskjema slik at byråkraten som skal behandle det blir overbevist om at tiltaket det søkes om støtte til et godt. Byråkraten baserer seg i hovedsak på det som kommer frem på skjemaet, og muligens på kontakt med søker.
Det som er nødvendig for å få statsstøtte er å overbevise byråkraten om at man fortjener støtte.
I et fritt marked er det annerledes. De er det ingen statlige støtteordninger; skal man der tjene penger må man tilby en vare/tjeneste som kjøpere vurdere som av kvalitet i forhold til pris. Der er det ikke nok å overbevise en byråkrat om at man driver et godt tilbud.
I et regime som i dag med omfattende grad av støtteordninger vil det dukke opp folk som er flinke til å fylle ut skjemaer/som er flinke til å overbevise byråkrater, men som kanskje ikke er like flinke til å utføre den tjenesten som støtten er gitt på basis av. Og siden skoler mottar statstøtte, vil det dukke opp skoler som er etablert ikke for å gi god undervisning, men for å kunne motta støtte fra staten.
I Norge i dag blir dette gjort enda enklere i og med at kriminelle i liten grad straffes, og fordi utdanningssøkere tror at siden en skole mottar statsstøtte, så må den være av en viss kvalitet. Mange tror også at siden skolen er godkjent av Statens Lånekasse, så er dette et slags kvalitetsstempel.
Altså. dersom det er ordninger med statsstøtte på visse områder, vil svindlere bli lokket til dette området. Og dette inkluderer undervisningsfeltet.
Det som må til får å redusere slike problemer til et minimum er at alle former for statstøtte avvikles. Ingen skoler (eller institusjoner, virksomheter, firmaer eller personer) skal motta statsstøtte. Vi mener at skoler etc. kun må basere seg på de inntekter de mottar fra sine kunder/elever (og private sponsorer). For å kunne selge en utdannelse til elever, må skolen kunne tilby kvalitet, og de må kunne vise til et rulleblad som viser at skolen er i stand til dette og har vært det over tid. (Det er klart at i en overgangsperiode til et privat system vil dette være vanskelig.)
Men hvordan skal skoler som i dag mottar store beløp i statsstøtte kunne klare seg uten statstøtte? Statstøtten må reduseres over tid, og samtidig må folk i tilsvarende økende grad få beholde sine penger og i stadig mindre grad bli fratatt dem i form av skatter og avgifter.
Løsningen på svindel med statstøtte (og dette inkluderer svindel med sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd, etc.) er at all statsstøtte avvikes. Denne løsningen ligger nok noe frem i tid, men dette er den eneste løsningen. Så vidt vi ser av avisoppslagene om denne saken vil nok staten gå motsatt vei; det som foreslås er flere kontroller og innføring av konsesjonsordninger. Men dette vil ikke løse problemet, tvert imot, og i tiden fremover vil (også) dette problemet bli stadig større.