"Eksamenene ved universiteter og høyskoler blir lettere" var temaet for flere artikler i pressen for noen uker siden. Bakgrunnen var diskusjon om et nytt finansieringssystem for universitetene, et system som innebærer at universitetene vil få bevilgninger ikke ut i fra antall studenter de har, men ut i fra antall studenter som blir uteksaminert.

Grunnen til at det er snakk om en ny finansieringsordning er dels at det offentlige, hvor pengene kommer fra, ønsker å spare penger, og dels at man finner det lite formålstjenlig å finansiere studenter som bare studerer og studerer og ikke tar eksamen. En løsing på dette er at universitetene får bevilgninger etter antall studenter som tar eksamen.

Men hva betyr dette? Jo, det betyr at hver gang en student stryker til eksamen, så mister universitetet midler til sin drift. Det skulle da være rimelig å forvente at universitetene da vil gjøre sitt beste for at færre studenter vil stryke. Og hvordan gjøres dette enklest? Jo, ved å gjøre eksamen lettere, og ved å redusere på kravene for å bestå eksamen.

Dette illustrerer et poeng som er velkjent fra en rekke andre områder: statlig/offentlig innblanding fører til problemer som fører til enda mer innblanding som fører til enda større problemer som fører til enda mer innblanding osv., og så går det nedenom og hjem hvis det får pågå lenge nok. (Nå er det velkjent at norske universiteter er dårlige og at de blir dårligere. Denne undersøkelsen viser dette, selv om den ikke ser på de uteksaminertes kvalifikasjoner.)

Denne artikkelen kommenterer rankingen.

Slike problemer dukker alltid opp når den som mottar en tjeneste ikke er den samme som betaler; i dette tilfellet er det studentene som mottar tjenesten og staten/det offentlige som betaler.

La oss også ha nevnt at i dag er det for mange som tar høyere utdannelse. Dette skjer fordi studier er sterkt subsidiert av staten (undervisningen koster lite, lånene er subisidierte), og når prisen er lavere enn markedspris får man et overforbruk av ressursen. Resultatet er at det finnes et betydelig antall kassadamer og drosjesjåfører som har grunnfag i sosiologi eller sosialantropologi eller kunsthistore e.l. Dette er sløsing med ressurser, noe som alltid skjer der hvor staten fastsetter priser lavere enn markedsprisen.

Et rasjonelt system, i motsetning til dagens system, fungerer slik at den som mottar tjenesten er den som betaler for tjenesten. I dette tilfellet bør studenten betale til universitetet for undervisning og eksamen. Så bør studenten gjøre sitte beste for å lære seg det som kreves og gjøre det godt til eksamen. Universitetet bør sørge for at inntektene blir best mulig ved å tilby kvalitet, både på undervisningen og ved å sørge for at de som uteksamineres er godt kvalifisert slik at de er verdifulle for frentidige arbeidsgivere.

Dette systemet forutsetter at staten ikke på noe vis finansierer universitetene, og at studentene selv betaler det som studiet koster. (Enkelte tror at i dagens system er undervisningen gratis og at de tjener på å motta subsidierte studielån, men over skatteseddelen betaler man for dette mer enn det ville ha kostet dersom man selv betalte for sine studier direkte til universitetet, og selv og tok opp sitt studielån i en kommersiell bank).

Universiteter kan også delvis finansieres ved at de mottar gaver og donasjoner. Dette er helt vanlig i USA. Der finnes også til enkeltes overraskelse mange av de aller beste universitetene (se denne undersøkelsen).

Med dette systemet ville de som laget eksamen ha ett primært hensyn; hvordan sikrer vi at vi tester våre kandidater slik at de vil være godt kvalifisert i arbeidsmarkedet.

Så, universitetene i dagens system forfaller. Men det gjør jo også alt annet som det offentlige er involvert i, så dette er ikke overraskende. Løsningen finnes, men så lenge folk ikke vil ha den så vil nedgangen fortsette.