Vebjørn Selbekk krøp til korset, og vi vil ikke kritisere ham for dette. Han kunne ikke annet. Etter at han publiserte Muhammed-tegningene har han mottatt mer enn 20 drapstrusler mot seg og sin familie, hans redaksjon er blitt utsatt for bombetrusler, osv. Men det som har vært aller verst er at de som skulle støtte ham og som hadde som jobb å støtte ham mot bandittene og terroristene som har fremsatt truslene, de har sviktet. Og ikke bare har de sviktet, de har lagt skylden på Selbekk for det som bandittene og terroristene satte i gang. Ingen kan forvente at en vanlig mann som Selbekk står imot når de som skal beskytte ham velger å solidarisere seg med de som angriper ham.

Selbekk trengte forsvar fra staten, men statens fremste representanter sviktet. De klandret Selbekk for det som skjedde etter at han kun hadde benyttet sin soleklare og grunnlovsfestede rett til å gi uttrykk for sin mening om en aktuell sak.

Også intellektuelle sviktet. Flere forfattere (Anne Holt, Edvard Hoem) og akademikere (Unni Wikan, Hylland Eriksen) svikte, ikke ved å si at de var imot ytringsfriheten, men ved å si slikt sludder som at «retten til frie ytringer er ikkje ein rett å krenke dei som står i ein annan kulturell eller religiøs tradisjon enn vi gjer» og «Ein ytringsfridom som er utan toleranse, er i seg sjølv ein totalitær ide»(Hoem i VG 9/2). Det disse folkene sier er reellt sett at en primitiv ideologi skal ikke kunne kritiseres på andre premisser enn de som de primitive selv kan godta. Vi har ingen respekt for et slikt syn.

Men Selbekk fikk noe støtte: Per Edgar Kokkvold ser ut til å å kommet igjennom dette med flagget til topps, og i VG gikk nylig ti forfattere ut og støttet ytringsfriheten.

Aller verst var inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen, gårsdagens svar på Neville Chamberlain, som i går med et triumferende smil om munnen introduserte Selbekk og en representant for norske muslimer for de ventende pressefolk etter at han hadde meglet mellom dem, en megling som endte med at Selbekk beklaget publiseringen av tegningene.

Norske muslimer gikk løs på ytringsfriheten, de fikk støtte av alle (unntatt de ti forfatterne og Kokkvold), og de som kjempet på barrikadene for ytringsfriheten ble presset til tilbaketog.

Dette er en trend vi ser over hele Vesten: kristne i Norge vil lære av muslimene og tar igjen opp kampen for å få beholde forbudet mot blasfemi, i Sverige er en nettside med tegninger som provoserte muslimer stengt av den svenske staten, i Frankrike tok president Chirac avstand fra publiseringen, EU vil ha retningslinjer for omtale av religioner, USAs utenriksdepartement beklaget at publiseringen hadde skjedd, osv.

Selbekk ble sviktet av praktisk talt alle, og hva har de oppnådd? Jo de har oppnådd det samme som Chamberlain oppnådde i 1938 i sin fredsavtale med Tyskland: de har oppnådd «fred i vår tid». De som som sviktet Selbekk velger å se bort fra de faktum at dersom man er ettergivende overfor tyranner og terrorister - de som i dette tilfelle fremsetter drapstrusler og bombetrusler - så gir dette kun tyrannene og terroristene blod på tann, og de blir sterkere. Ettergiverne tror de har fått «fred i vår tid», men det de har gjort er å fremskynde og å øke sannsynligheten for at vi også vil tape neste slag.

I dag sto slaget om ytringsfriheten, og friheten tapte. De fleste som hadde som oppgave å forsvare friheten slo seg sammen med frihetens fiender for å få fred i vår tid. Resultatet vil antagelig bli som forrige gang Vestens ledere inngikk en avtale for å få fred i vår tid.