"Vi arbeider med planer om å etablere en dør-fabrikk i Årdal". Det var selveste statsminister Jens Stoltenberg som sa dette på Dagsrevyen for et par dager siden. Og det eneste ord som passer som beskrivelse av dette er "patetisk".

Bakgrunnen er at tungindustrien må omstille seg, og regjeringen forsøker å få etablert ny arbeidsplasser i en dørfabrikk som erstatning for de innpå 200 arbeidsplasser som nå på kort sikt går tapt når de gamle forurensende ovnene på Hydro i Årdal må stenges etter pålegg fra SFT og Miljøverndepartementet.

Det er sikkert behov for dører, men det finnes jo allerede dørfabrikker som dekker markedet. Og hvis noen vil forsøke å etablere en ny fabrikk for å konkurrere ut de fabrikkene som nå produserer dører så må de gjerne gjøre det, men det blir galt om denne nye fabrikken skal ta opp konkurransen med en betydelig statsstøtte i ryggen.

Men la oss gi noen flere eksempler på dagens industripolitikk: Union i Skien ble i sommer av eierne vedtatt lagt ned fordi behovet for papir vil synke i fremtiden. I valgkampen lovte de rød-grønne å redde fabrikken, et løfte de brøt etter valget.

Postens styre har funnet ut at de bankvirksomheten går med tap, og de vil overføre denne delen av virksomheten til andre. Rød-grønne politikere protesterer.

Det som de rød-grønne gjør er å kjempe imot enhver omstilling. Men et samfunn i vekst må tilpasse seg nye omstendigheter. Ett eksempel på omstilling er at gamle forurensende virksomheter erstattes av nye virksomheter som forurenser mindre. Mht Årdal, så har næringsministeren antydet at dersom Hydro ønsker å fortsette produksjonen, så vil de få lov til dette til tross for at forurensningen er for stor. Vi ser her at de rød-grønne foretrekker at forurensningen fortsetter, dersom det å redusere forurensningen på kort sikt koster arbeidsplasser.

Hovedpunktet er at de rød-grønne anser bedrifter primært ikke som et sted som produserer det vi trenger av varer og tjenester, men som et sted hvor folk er i aktivitet og mottar lønn. Men med en slik innstilling vil flere og flere bedrifter går med tap, og det at en bedrift går med tap betyr at den ikke skaper verdier, men forbruker verdier.

Så dersom de venstreorienterte får styre, vil vi få en stadig økende fattigdom: dette blir resultatet når synet er at "det er ikke næringene som skal holde liv i folket, det er folket som skal holde liv i næringene". Folket skal etter de venstreorientertes syn holde liv i bedrifter som ikke skaper verdier, men som forbruker verdier - det er dette som skjer når ulønnsomme bedrifter holdes i live gjennom statsstøtte. Om Postens bankvirksomhet går med tap: "gi den statsstøtte" sier de venstreorienterte. Om Union kommer til å gå med tap fordi behovet for papir vil synke, "gi den statsstøtte" sier de venstreorienterte. Om en bedrift må legge ned fordi den forurenser for mye, "gi den dispensasjon og la den forurense", sier de venstreorienterte.

Selvsagt er det umulig å bygge velstand på et slik grunnlag, velstand kommer av at virksomheter skaper verdier. Og skal de klare det må de ha frihet til å prøve nye ting, frihet til å etablere seg, frihet til å tjene penger uten å bli hindre t av byråkrati og lover og regler. At omstilling kan skje uten hindringer i form av statlig tvang er en forutsetning for å beholde og øke velstand.

Dagens industripolitikk vil føre til dårligere kår for verdiskapning. Den beste politikk for industrien er å la industrien skape uten hindringer i form av skatter, avgifter, reguleringer, løyver og byråkrati. Dette betyr også at bedrifter og virksomheter som går godt, som skaper verdier, ikke blir tvunget til å subsidiere virksomheter som går dårlig. Men det er ikke mange partier som går inn for dette, det er kun ett.