Engelske aviser har i det siste brukt to noe spesielle saker som utgangspunkt for en diskusjon om ytringsfrihet: Den ene saken går på at Londons borgermester, den sterkt venstreorienterte Ken Livingstone, etter å ha blitt stilt spørsmål fra en journalister han åpenbart oppfattet som innpåsliten, sa at journalisten oppførte seg som en vokter i Auschwitz, noe som journalisten oppfattet som krenkende i og med at journalisten var jødisk. Den andre saken går på at en avis publiserte utdrag fra den engelske tronarvingen prins Charles dagbok, fremskaffet av en utro tjener.

Blir borgemesterens uttalelse beskyttet av ytringsfriheten? Blir avisens rett til å trykke stjålne dagbøker beskyttet av ytringsfriheten? I debatten i England finnes det standpunkter på begge sider.

Vi vil si at Livingstones kommentar var helt over grensen for hva en anstendig person bør tillate seg, men uttalelsen var ikke annet enn et uttrykk for ufølsomhet og kunnskapsløshet. Men ytringsfriheten beskytter enhvers rett til å si slike ting - mener man slikt, har man all rett til å gi utrykk for det. Livingstones uttalelse er altså ikke i strid med ytringsfriheten.

Men hva med avisens publisering av prins Charles' private dagbøker - i strid med prins Charles eget ønske? Nå er det slik at ytringsfriheten sier at enhver har rett til å gi uttrykk for sine egne meninger - ytringsfriheten er ingen rett til å publisere andres meninger i strid med deres ønsker.

Så dersom prins Charles hadde vært en vanlig person, og ikke en offentlig person, ville publiseringen av dagbøkene vært klart forbudt, og ingen kan påberope seg ytringsfriheten som en legitimering av publisering.

Man nå er prins Charles en offentlig person. Hvis for eksempel en politiker stiller til valg og han går inn for en bestemt politikk, og hans dagbøker viser at han egentlig mener noe annet enn det han gir utrykk for, så kan man ha et argument for å publisere. Grunnen er at den som stiller til valg implisitt sier at "dette mener jeg, og dere kan stole på meg". Om man da finner materiale som viser at dette er feil dvs., at kandidaten ikke er etterrettelig, så kan man godt hevde at en avis kan publisere dette materialet.

Dette gjelder dog personer som ber om tillit og som ber folk om å velge en. Er prins Charles i denne posisjonen? Nei, han har ikke valgt den jobben, han er født inn i den. Han må nærmest betraktes som en skuespiller som er født inn i en rolle, og som derfor må gjøre visse ting. Hva hans personlige meninger er, er da noe som offentligheten ikke har noe med. Derfor kan avisen hverken påberope seg ytringsfriheten, eller publikums rett til å få kjennskap til relevant informasjon om en de skal stemme på, som argument for å publisere. (Nå er prins Charles til en viss grad en slags politiker; han søker å påvirke opinionen, men det er ingenting i dagbøkene, så vidt vi vet, som sier at det han gir uttrykk for som meningspåvirker som tyder på at han egentlig mener noe annet enn det han gir uttrykk for.)

Så derfor; ytringsfriheten tillater Londons borgermester å sammenligne en jødisk journalist han finner irriterende med en fangevokter i Auschwitz, men ytringsfriheten tillater ikke en avis å publisere stjålne dagbøker fra prins Charles.