Spilleavhengighet var i går tema for et av de mange diskusjonsprogrammene på TV. Som i så mange programmer om tilsvarende problemer var de vanlige rollene fylt: én som var rammet, men nå hadde kommet seg; én som hadde familiemedlemmer som var rammet; én som benektet at problemet eksisterte; én fra bransjen som sa at de var andre useriøse aktører som var å kritisere, ikke dem selv; én politiker som snakker mye og sier lite, og en ekspert (som også denne gangen var den alltid saklige Hans Olav Fekjær).

Det som var felles for alle var at de ønsket mer offentlig kontroll - staten måtte gjøre noe for å løse dette problemet.

La oss først si at dette - pengespill - for enkelte kan være et stort problem. I alle år har enkelte spilt seg fra gård og grunn, og i dag er fristelsene større enn noen sinne: i dag er det spill overalt.

Det som kjennetegner deltagerne i slike diskusjoner, dvs. de deltagerne som NRK og TV2 lar få lov til å være med i debatten, er at de kun ser på den enkelte saken som har rammet dem og ikke ser sammenhengen med alle tilfeller av samme type. I gårsdagens diskusjon gikk deltagerne inn for at det skulle bli vanskeligere å spille: spilleautomater skulle fjernes fra kjøpesentre, reklame for spill skulle ikke sendes på TV, poker (om penger) skulle fortsatt være ulovlig, osv.

Men etter vårt syn er løsningen ikke statlig innblanding - forbud er ikke veien å gå.

Som antydet ovenfor har det vært mange tilsvarende diskusjoner på TV: ikke bare om spilleavhengighet, men om avhengighet av shopping, avhengighet av surfing på Internett, avhengighet av heavy metal, avhengighet av sex, avhengighet av porno, avhengighet av narkotika, avhengighet av røyking, etc.

Hvis staten skal gripe inn ovenfor slikt - og man kan ikke behandle ett av disse saksmområdene annerledes enn de andre - så innebærer dette at friheten må reduseres til null, og at staten må dirigere alt vi gjør og alle tilbud vi skal få mulighet til å delta i. Dersom de tiltak som ble antydet i gårsdagens diskusjon skulle bli anvendt på alle de nevnte problemområder, ville det ikke være noen frihet igjen. Dette er selvsagt umulig.

Som sagt er DLF mot alle statlige forbud og all statlig innblanding på dette området. DLF er for frihet, noe som innbærer at vi mener at enhver bør holdes ansvarlig for sin handlinger.

Hva gjør man med de som ikke kan motstå fristelser av den type vi har omtalt ovenfor? Vi mener at det er opp til den enkelte "avhengiges" familie, venner og nettverk å ta opp problemet med vedkommende. De kan også om nødvendig søke profesjonell hjelp (f.eks. psykiatere - å konsultere en matematiker som kan bevise at det i det lange løp er umulig å vinne på lykkespill, er vel neppe hensiktsmessig).

La oss også ha sagt at vi ikke finner betegnelsen "avhengighet" passende - at man er "avhengig" av noe innebærer at det er umulig å slutte, men alle de eksemplene på avhengighet som diskuteres er det mulig å avstå fra. De tilfellene av avhengighet det er snakk om her er kun eksempler på dårlig viljestyrke.

Mao. de problemer som er tatt opp i disse programmene burde ikke ha noen implikasjoner innen politikk i det hele tatt. De kan være personlige problemer for de som lar seg friste, men dette er opp til dem selv og deres familie og venner og ta seg av.