Et par hendelser de siste ukene har fått enkelte til å diskutere et av de viktige problemene i et representativt demokrati*: Den ene saken gjelder SV, som nå er i regjering, men som som parti setter i gang en kampanje om et viktig punkt som er stikk i strid med politikken til den regjeringen de er med i. Finansminister og partileder Kristin Halvorsen måtte foreta et ydmykt tilbaketog etter at hun hadde uttalt seg til støtte for kampanjen som hennes parti hadde satt i gang, en kampanje som altså var i strid med regjeringens offisielle syn. Den andre saken gjaldt en avstemning i Oslo bystyre, hvor to representanter, en fra Ap og en fra Venstre, stemte i strid med de standpunkter deres partier hadde gått inn for, og dette førte til at resultatet av avstemningen ble det motsatte av hva alle ventet seg.

Debatten som har oppstått i kjølvannet av disse to sakene har innholdt en rekke elementer. Blant disse er forslag om at representantene skal være bundet av partigruppene, om hvorvidt representanter som svikter sitt parti skal kunne miste sitt verv, og om man i større grad skal benytte folkeavstemninger.

Vårt syn er at det er selvstendige individer og ikke partiets stemmemaskiner som velges til kommunestyrer, bystyrer, Storting, etc. Det er disse individene som er ansvarlige overfor velgerne. Ja, disse individene er nominert av og valgt på listen til et parti, og dette innebærer at representantene er forpliktet av det programmet de er valgt på. Dette betyr at individet er forpliktet av programmet også om han skulle skifte parti - slike ting har skjedd flere ganger i nyere norsk politisk historie.

Representantene er altså forpliktet av programmet. Men i saker som ikke er omtalt i programmet, og hvor hva man bør stemme heller ikke er en opplagt implikasjon av programmet, bør etter vårt syn representantene stå fritt. Dette har også vært vanlig i Norge i for eksempel lokaliseringssaker; i slike saker har representanter fra alle partier som regel blitt fristilt. Unntak fra slik fristilling kan skje hvis partiene forplikter sine representanter til alltid å stemme i samsvar med vedtak i partiet før kandidatene blir nominert til å stå på listen. Dersom en representant stemmer i strid med sitt parti så bør ikke representanten kastes ut av bystyret eller av Stortinget, men partiet kan jo legge vekt på representantens "svik" når neste runde med nominasjoner kommer opp. (Så vidt vi vet om saken i Oslo bystyre, en sak som gjaldt lokalisering av ny amerikansk ambassade, så var denne ikke omtalt i programmene til de to partiene som opplevet at noen av deres representanter svek partiet. Man kan derfor ikke si at disse to representanter har sviktet velgerne.)

Mht samarbeid i regjering så er det kun et tegn på umodenhet at et parti kjører kampanjer som er i strid med regjeringens politikk, slik SV ikke uventet nå gjør (kampanjen går ut på å boikotte israelske varer). Slike kampanjer viser kun at partiet er useriøst, og vil være skadelig for partiet.

Mht folkeavstemninger, så har slike vært brukt bokstavelig talt hundrevis av ganger de siste 100 år. Men kun få av disse har handlet om rikspolitiske saker, i de siste 50 år er det kun medlemskap i EU som har vært lagt ut til nasjonal folkeavstemning. De fleste folkeavstemninger har foregått i kommunene, og de har handlet om en av disse tre sakene: skal Vinmonopolet få opprette utsalgssted i kommunen?, skal språket i skolen være bokmål eller nynorsk?, og skal kommunen slå seg sammen med nabokommunen?

Alle disse problemstillingene er resultat av mangel på frihet. Dette er kunstige problemer, problemer som er resultat av at vi har en velferdsstat som innebærer at staten (eller det offentlige) skal forsyne seg med mesteparten av det folk tjener, og som man skal ha tillatelse og løyve og økonomisk støtte fra når man skal gjøre noe produktivt. Uten dette ville alle problemer forbundet med demokratiet forsvinne. Dersom hvert individ fullt ut kunne disponere sin inntekt og sin eiendom slik han ønsker (så lenge andre individers rettigheter ikke krenkes), så ville alle "demokratiets problemer" forsvinne.

Et system med frihet vil altså fjerne alle de problemer som demokratiets problem fører til. Mht lokalisering, så burde ikke det offentlige regulere eller på annet vis bestemme hvor virksomheter skal slå seg ned - klarer en virksomhet å få kjøpt en tomt på betingelser som er akseptable for dem, så er det bare for dem å etablere. Noe annet er det med plassering av offentlige institusjoner; i slike tilfeller mener DLF at alt unntatt det som har med statens legitime oppgaver å gjøre skal være privat, og også slike kan plassere seg der de måtte ønske. Mht polutsalg mener vi at et lokalsamfunns flertall ikke har noe med dette, enhver butikk bør kunne selge alkohol til voksne, og hva flertallet i området omkring måtte mene er irrelevant. Målform - DLF mener at skoler skal være private og de kan velge den målform de måtte ønske.

Om kommunesammenslåinger, så er begrunnelsen for disse at driften skal effektiviseres, så DLF vil antagelig være for slike, man dette er ikke en sak hvor våre representanter vil være bundet av annet enn sitt lokalprogram.

Mht EU, så er DLF mot norsk medlemskap i EU, og vi vil være imot at det skal avholdes en folkeavstemning om dette. Vi vil også i Stortinget stemme imot norsk medlemskap selv om en folkeavstemning skulle si Ja til medlemskap.

Ofte er også resultatet i folkeavstemninger omtrent 50-50, og da er det nærmest tilfeldig hvilken side som vinner. Å tro at folkeavstemninger er et gode er en myte.

Ja, demokratiet har store problemer, og de er uløselige innenfor demokratiet. Kun frihet kan løse de problemer som demokratiet fører til.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
*Med representativt demokrati mener vi en styreform av den typen som finnes i alle land i Vest-Europa, en styreform som innebærer at landets innbyggere med jevne mellomrom velger de styrende på flere nivåer (kommunestyre, nasjonalforsamling, evt. president), og hvor begrensningene på omfang og områder hvor de valgte kan gripe inn relativt enkelt kan fastlegges av de valgte selv. Dette betyr at begrensningene på hva de folkevalgte kan blande seg inn i nærmest er ikke-eksisterende, og at demokrati ikke er noe annet enn et flertallsdiktatur.