En far i Bergen er kommet i en situasjon som må være den aller verste noen forelder kan komme i. I det tragiske jordraset for noen måneder siden omkom hans hustru. Hans datter på fire år ble sterkt skadet og har ligget i koma holdt kunstig i live siden da. I går kom den beskjeden han antagelig fryktet aller mest: de ansvarlige ved sykehuset hadde besluttet å kople datteren fra apparatene som holder henne i live. Vi føler sterkt med faren og den umulige situasjonen som han er kommet i. Allikevel vil vi si at han har reagert på den eneste måten han kunne og burde: han vil at sykehuset ikke skulle koble datteren fra de apparatene som holder henne i live.

Situasjonen har ført til flere typer reaksjoner: alt fra politikere som har bedt sykehuset utsette avgjørelsen (noe de gjorde), til et oppslag på Aftenpostens førsteside i dag om at å ta en slik beslutning (om å koble fra apparatene) er for vanskelig for de pårørende; slikt må overlates til helsepersonell.

Vårt syn er at det klart er de pårørende som må ta beslutninger om at life-support-systems skal kobles fra. Men vi forstår helsepersonellet og de ansvarlige ved sykehuset, som har økonomiske rammer å forholde seg til. Og vi kjenner politikerne, som nærmest gjør hva som helst for å imøtekomme opinionen; det er slik desibeldemokratiet fungerer. Og vi forstår som sagt faren, som vil holde datteren i live lengst mulig - det finnes eksempler på at folk har overlevet og fått et godt liv tilbake etter å ha vært holdt kunstig i live i mange år, og enhver god far ville ha reagert slik denne faren har gjort.

Så hvordan kan man sikre at det er de pårørende som tar avgjørelsen? Hvordan kan vi sikre at sykehusadministrasjon og helsepersonells økonomiske hensyn, og politikeres ønske om å være snill mot alt og alle på helhetens bekostning, ikke skal få hindre det som de pårørende mener er reelle sjanser til at deres kjære skal få alle muligheter til å bli helbredet? Hvordan sikrer man at hverken politikere eller helsebyråkrater kan gjennomføre beslutninger som av de pårørende kan oppfattes som hensynsløse?

Dette kan sikres ved at helseutgifter ikke betales av det offentlige med skattepenger tatt inn fra alle og disponert av staten, men at enhver tegner en helseforsikring som skal dekke de større helseutgifter man kan komme ut for. Da kan man når man tegner en slik helseforsikring ta med som en betingelse at dersom de som forsikringen gjelder for faller i koma, så skal vedkommende holdes i live og gis alt mulig stell i en spesifisert periode. (I et privat helsemarked vil det finnes et stort antall ulike helseforsikringer som vil dekke alle tenkelige scenarier.)

Kun dette systemet kan sikre at ansvaret for å slå av eller på life-support-systems blir plassert der hvor det hører hjemme: hos de nære slektninger. Og vi håper at det ender godt for fireåringen i Bergen og hennes slektninger.