"Selvforskyldt kompetansemangel" er tittelen på lederen i siste utgave av Teknisk Ukeblad, og den inneholder bl.a. dette: "2006 kan bli året veksten i flere bransjer bremses av kompetansemangel. Selskapene som for få år tilbake sendte unge ingeniører på dør, klager nå over at de ikke får tak i dyktige teknologer. Noen må sågar si fra seg oppdrag av samme grunn.

Det kan da være frustrerende å se at myndighetene over lang tid konsekvent har nedprioritert «harde fag». På lavere utdanningsnivå har «snillismen» gitt alderskull nærmest blottet for grunnleggende realfagskompetanse, mens man på høyere nivå har prioritert billige studieplasser innenfor samfunnsfag og humaniora fremfor mer kostbare teknologifag. At det første har gjort det siste i tråd med ungdommens «etterspørsel» etter høyere utdanning, gjør ikke dette til god utdanningspolitikk. Og i alle fall ikke til god næringspolitikk.

Det blir likevel for enkelt å klage på utdanningsmyndighetene og skoleverket når kompetansen ikke står klar utenfor døra når bedriften trenger den. Tross sine feil og mangler forsøker det offentlige å tilby opplæring og utdanning i tråd med det de tror vi ønsker og trenger. Industrien må selv ta noe av skylda for dagens situasjon.

Hvor var industrien da ungdommen havnet i den tro at 12 sekunders berømmelse i et realityshow er veien til den store karrieren? Hvor var de da 16-åringen kuttet matematikken fordi det ikke var «kult» nok. Eller da nyutdannede IT- eller byggingeniører lurte på hva de skulle finne på i 2000?

Det kan ikke forventes at den enkelte bedrift skal reise rundt på ungdomsskolene og motivere for realfag, eller ta ansvar for den enkelte ungdoms interesser og valg. At bransjeorganisasjoner eller fagorganisasjoner ikke har evnet å ta denne oppgaven, er mer problematisk. Det siste skyldes nok ikke manglende vilje, men heller evnen til å fange dagens tidsånd. Sett i det siste perspektivet har nok Kværners «Knekt verre nøtter før» større verdi for teknologiinteressen landet over enn bransjeorganisasjoners arbeid over flere år.

Den enkelte bedrifts unnlatelsessynd ligger i manglende interesse for studiestedene, studentene og nyutdannede når de IKKE trenger folk. Dette har gitt et inntrykk av at nye folk ikke trengs - verken nå eller i framtida, og at utdanningsinstitusjonene ikke er viktige bidragsytere til selskapets framtid. Det hemmer rekrutteringen, og begge deler er like feil når markedet snur."

Essensen i dette sitatet fra lederen i Teknisk Ukeblad nr 1/06 er som følger: norske politiske myndigheter har dessverre ført en meget kortsiktig politikk overfor dagens og morgendagens industri. Det samme gjelder industrilederne.

Og vi er helt enige i denne beskrivelsen: politikken som føres overfor industrien er preget av stadige endringer i rammebetingelser, skattregler, avskrivningsregler, etableringsregler, betingelser for ansettelser, betingelser for handel med utlandet, osv.

Næringslivsledere er også svært kortsiktige. En av grunnene til at næringslivsfolk er blitt så kortsiktige er at de opplever at langsiktighet er umulig; stadige endringer i rammebetingelsene innebærer at det er umulig å foreta langsiktig planlegging: bestemmer man seg for noe så kommer det offentlige med nye lover og regler som gjør at det man hadde planlagt blir umulig å gjennomføre. Dette innebeærer at folk presses over i kortsiktige tenkemåter, og kortsiktige handlingsmønstre.

Men det er ikke i politikken man finner den grunnleggende årsaken til dette. Mer fundamental enn politikken er grunnleggende filosofiske ideer; de filosofiske ideer som dominerer i akademia vil etter hvert spre seg og dominere hele kulturen. Dersom akademisk filosofi er preget av irrasjonelle elementer som subjektivisme, kollektivisme, altruisme og relativisme, ideer som er umulig å forene med rasjonalitet og prinsippfasthet, vil folk i stadig økende grad bli irrasjonelle og prinsippløse, dvs. kortsiktige. Dette vil også prege politikerne, som derfor bl.a. vil foreta stadige endringer av rammebetingelsene for næringslivet.

Mao, grunnen til den kortsiktighet som er beskrevet ovenfor i lederen i Teknisk Ukeblad er å finne i akademias vektlegging av irrasjonalitet og motstand mot rasjonalitet. (Akademia baserer seg på rasjonalitet i realfag, men i alle andre fag står rasjonelle ideer svakt. La oss også definere rasjonalitet: å være rasjonell er å være virkelighetsorientert og logisk.) Kun rasjonalitet kan føre til langsiktighet og prinsippfasthet, og den kortsiktighet vi ser overalt i dag er det uunngåelige resultat av at akademia, og alle andre fora for intellektuell påvirkning, i mange tiår har forfektet subjektivisme, relativisme, tvang, ufrihet, og bekjempet alle elementer av fornuft og rasjonalitet (som nevnt bortsett fra i realfag, selv om det også der forekommer at irrasjoelle ideer er på vei inn).

Så det problem som lederskribenten tar opp vil ikke bli løst for kulturen er langt mer rasjonell enn den er i dag. Antagelig vil myndigheten sette i gang betydelige tiltak for å bedre skolens tilbud i "harde" fag og lignende, men dette vil nok dessverre ikke ha den ønskede positive effekt.

For å komme på rett kjøl må kulturen endres, rasjonelle ideer må bli mye sterkere enn de er i dag. Og hvordan dette kommer til å gå er det vanskelig å si.