Iran blir en stadig større trussel. Ikke bare terroriserer regimet sine egne innbyggere - landet er et islamsk diktatur med dødsstraff bl.a. for homofile, for frafalne fra islam og for utro kvinner - men regjeringen støtter også militært, økonomisk og ideologisk terrorgrupper ikke bare i Europa, men også i Irak, Afghanistan og på Vestrbredden/Gaza. Den nye presidenten i Iran har sagt rett ut at Israel må fjernes fra kartet. Det som gjør situasjonen ekstra farlig nå er at Iran er i ferd med å ferdiggjøre atomvåpen.

Dette er selvsagt en stor trussel, og noe må gjøre for å hindre at Israel eller London eller Paris blir mål for mullahenes atombomber. Men hva?

Vesten har selvsagt all moralsk rett til å invadere landet og avsette tyrannene og å innføre et friere samfunnssystem. Siden det i Iran finnes mange opposisjonelle, og sidene Iran har en viss tradisjon for en noenlunde vestlig orientert samfunnsform, er det en viss grunn til å tro at en slik invasjon vil bli møtt med noe støtte i vesentlige deler av befolkningen. Men muslimske fanatikere benytter gjerne selvmordsangrep for å ramme sine motstandere, og det er grunn til å tro at en slik krig vil bli kostbar.

Dessuten er det ingen som i dag er i stand til å føre en slik krig; USA yter det de kan i Irak, og soldater fra fastlands-Europa er verdiløse. Dessuten vil betydelige deler av befolkningene i USA og Vest-Europa antagelig være imot en slik krig, og derfor vil den være umulig å gjennomføre.

(Bildet er dog noe komplisert. Meningsmålinger tyder på at befolkningene er imot frigjøringen av Irak, mens politikere som støttet denne krigen er blitt gjenvalgt (Bush, Blair, Howard) eller valgt (Harper i Canada), samtidig som politikere som gikk imot krigen ikke ble gjenvalgt (Schrøder, Peters i Canada). Unntaket fra dette er Spanias Aznar. Uansett er det grunn til å regne med at en krig med en eliminering av atomtrusselen og en frigjøring av Iran som mål ikke er mulig å gjennomføre.)

Så hva gjør man da? En israelsk general ble nylig spurt om hvor langt de var villige til å gå for å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen, og han svarte "2000 km" - som er avstanden fra Israel til atomanleggene i Iran.

Som kjent arbeidet Irak med å utvikle atomvåpen for ca 20 år siden, men disse ble stoppet av Israel som bombet reaktoren hvor utviklingen pågikk. En slik aksjon kan skje en gang til. Men antagelig har Iran lært av aksjonen mot Irak for 20 år siden; så vidt vi vet er de anleggene hvor arbeidet pågår nå lagt under jorden, og de er fordelt på kanskje så mange som 70 steder spredt over hele Iran.

Men vi kan også regne med at USA og Israel har lært av de siste kriger, og nå har forbedret sine bomber slik at de kan ramme mål som ligger under jorden. Vi vil også tro at både USA og Israel har ressurser til å ødelegge alle mål som er nødvendige for å hindre at Iran skaffer seg atomvåpen.

Så da melder spørsmålet seg: finnes det ledere i disse to landene som er villige til å gjøre det som er nødvendig? Er president Bush, og Israels nye leder, hvem det nå enn blir, realistiske nok til å innse at skal man hindre at iranske atombomber går av i Israel eller i Vestens storbyer så må Irans atomanlegg bombes? Hvis vi ser på historien, så er vi ikke optimistiske. For mindre enn 100 år siden fikk en barbarisk ideologi makten i sentrum av Europa. Nazistene sa klart hva de ville - de ville ha "lebensraum", de ville fjerne jødene fra Europa, de syntes at erobringskrig var et gode, de ville ha et nasjonalsosialistisk diktatur, og typisk for Vestens reaksjon på dette var Chamberlains ettergivenhet, som kun førte til at vi fikk en enorm krig: jo lenger man venter jo større blir krigen. Irans politikk i dag er nærmest identisk med Tysklands politikk under Hitler: de vil utvide de områder hvor islam råder, de vil fjerne jøder fra Israel, de synes at erobringskrig er et gode, de vil ha et islamsk diktatur. Dessverre er Vestens reaksjon også lik: Vestens ledere har hittil kun vist ettergivenhet overfor Iran.

Hittil har Vestens ledere kun viste ettergivenhet overfor politisk islam, så vi frykter at det følgende slagordet igjen vil vise seg å være sant: Det eneste man lærer av historien er at man ikke lærer av historien.