I de siste uker har vi sett på TV reportasjer om budsjettforhandlingene i EU: Bekymrede byråkrater og politikere har gått ut av møterom og inn i sjåførdrevne limousiner eller motsatt, og underveis har de stanser opp ved mikrofonene til journalisthordene for å si at "vi er optimister", "det er stor utfordringer igjen", "det ser ut til at vi vil komme til enighet på overtid", osv.

Hva har det handler om? Det har handlet om slike ting som om vindyrkerne i Hellas skal få større overføringer, om bøndene i Frankrike skal få større beskyttelse mot mer effektive bønder andre steder i Europa, om England er villig til å gi avkall på noen av de særfordeler de fikk da de meldte seg inn i EU, om fattige land skal få den samme støtten som tidligere eller om den skal reduseres, om de rike land i EU har råd til å fortsette å opprettholde dagens nivå på støtteordninger eller om skal de gi avkall på noen av dem, osv.

Slike budsjettforhandlinger i overføringssamfunnet er meget kompliserte, og dette ser vi ikke bare i EU, vi ser det i alle velferdsstater når statsbudsjett skal vedtaes. Det kompliserte omfordelingssystem som velferdsstaten er blir stadig supplert med nye ordninger; ordninger som gjør systemet mer rigid, mer komplisert, og enda mer kostnadskrevende.

Slike budsjettforhandlinger er så kompliserte at de kan sammenlignes med den gordiske knute.

Den gordiske knute var en meget komplisert knute som fantes i et tempel i Gordion i Frygia i Lilleasia. Sagnet om denne knuten forteller at den som greide å få knuten opp skulle bli herre over Asia. Over hundrevis av år var det mange som forsøkte seg uten å klare det. Men så kom Aleksander den Store forbi i 334 f.kr, og han klarte å løse opp kuten uten problemer: med sitt sverd han hugget han den over.

Den gordiske knute brukes ofte som en metafor på vanskelige eller uløselige problemer, og som kun kan løses med radikale og resolutte midler.

Statsbudsjett er å sammenligne med en gordisk knute, et problem som ikke kan løses ved vanlige midler, men som må løses med svært radikale midler. Liberalismen har det sverdet som må til. Løsningen er som følger: La folk få beholde sine penger selv!

De pengene som fordeles i statsbudsjetter (og tilsvarende for EU) er tatt inn fra skattebetalerne, og de skal visstnok brukes til skattebetalernes beste, slik at de får skoler, helsevesen, veier, et spredt bosettingsmønster, osv.

Liberalister mener at folk flest er langt bedre i stand til å disponere disse pengene enn det politikere og byråkrater er, og derfor ville man då en langt mer effektiv bruk av disse pengene dersom ethvert individ kunne få beholde de pengene han selv tjener og disponer dem slik han selv måtte ønske.

Dessuten er det slik at det er kun dette som er moralsk. Det er umoralsk at staten tar 50 - 70 % av det folk tjener i samlede skatter og avgifter, det eneste som er moralsk er at enhver fullt og helt får beholde det han tjener. Så det å la hvert individ få beholde det han tjener slik at han kan disponer det selv, er ikke bare lagt mer effektivt enn dagens enorme omfordelingsbyråkrati, det er også det eneste som er moralsk.

Denne holdningen er det sylskarpe sverd som er i stand til å løse opp den gordiske knute som overføringssamfunnet er og erstatte det med full individuell frihet. Men dette sverdet kan ikke brukes før folk flest ser nytten av det. Og dette kan nok ta noe tid å oppnå. I mellomtiden vi vil stadig se politikere og byråkrater forsøke å løse opp knuten på måter som kun vil gjøre den enda mer komplisert.