"Bydelen har for få på problembarn" var overskriften på førstesiden av Aftenpostens aftenutgave i går. I et rasjonelt samfunn vil slikt ikke være noe problem, tvert imot, men i velferdsstatens bakvendtland kan alt gå an. I velferdsstaten kan det være noe negativt å ha for få problemer.

Hva er forklaringen? "Nordstrands 3187 tenåringer har én fritidsklubb på deling, [mens] i Østensjø bydel bor det 2979 tenåringer [og de]kan velge mellom fem fritidsklubber".

Grunnen til denne forskjellen er å finne i utregningsmetodene som det offentlige fordeler penger etter: penger, som innbyggerne er tvunget til å betale i form av skatter og avgifter til det offentlige, betales tilbake til befolkningen i avgrensede områder (kommuner, bydeler) etter kriterier som bl.a. har med aldersfordeling i befolkningen å gjøre: har en bydel mange gamle innbyggere får den mer penger, har den mange barn får den mer penger, har den mange innvandrere får en mer penger, har den mange problembarn får den mer penger, osv. Grunnene til at Nordstrand har så få tilbud til ungdom er at den, som overskriften sier, har for få problembarn, og defor får mindre penger enn den ellers ville ha fått.

Selvsagt er det også en treghet mellom oppdateringen av hva som er en bydels reelle behov og fordelingsnøkkelen, og derfor er det mer vanlig enn ikke at slike problemer som Aftenpostens artikkel beskriver, dukker opp.

Hva er da løsningen på dette? La oss først antyde ting som kan skje med det første i den konkrete saken som Aftenposten skriver om: ungdom i Nordstrand finner ut at dersom det hadde vært flere problemer blant ungdommen i bydelen, ville de hatt flere fritidsklubber. Kanskje noen ungdommer da finner på å lage problemer, slik at tilbudet kan bli bedre? Dette er i så fall kun enda ett eksempel på at velferdsstaten belønner dårlige egenskaper og straffer gode egenskaper - det er jo anstendige mennesker som er i jobb som betaler alle de stadig økende utgiftene forbundet med de tiltak som politikerne stør om seg med.

DLFs løsning på dette er å la hver enkelt få beholde det han selv tjener, og så kan han så disponere disse pengene akkurat som han selv vil. Da vil ungdommenes foreldre kunne bruke så mye de måtte ønske av sine egne penger til f.eks. fritidstiltak av ulike slag.

DLFs syn er at dette er det eneste moralske system, og vi mener også at dette systemet da naturlig nok vil være mer effektivt, mer rettferdig, og mer i samsvar med folks reelle ønsker og behov. Det vil også naturlig nok føre til at antall problembarn blir mindre. I et rasjonelt samfunn, i motsetning til i velferdsstaten, er dette et gode, selvsagt.