Venstresiden har alltid vært imot religion. Med Marx’ "religion er opium for folket" som et retorisk utgangspunkt har de betraktet religion som noe makthaverne benytter for å sløve ned massene slik at de blir lette å styre.

For å svekke religionen har politikere og intellektuelle på venstresiden forsøkt å avvæpne religionen, dels ved å bekjempe den ved å motarbeide kristendommens holdninger, og dels ved lover som pålegger den organiserte kristendom på viktige punkter å avvike fra sin overbevisning.

Derfor har Bibelens pålegg om at "kvinnen skal tie i forsamlingen" blitt bekjempet, til dels ved at staten har utnevnt kvinnelige prester i Statskirken, derfor har kirkens motvilje mot å vie fraskilte blitt bekjempet, derfor har det kommet pålegg om at kirken skal ansette homofile prester, derfor er det ønsker om at lover om kjønnskvotering skal anvendes også i kirken, derfor kommer det ønsker om at kirken skal vie homofile par, osv. Venstresiden har videre gått inn for alternativer til kirkelige handlinger: dåp er blitt navnefest, det finnes borgerlig konfirmasjon og borgerlig bryllup. Og mht å leve sammen uten å være gift - det er ingen som i våre dager omtaler dette som "å leve i synd".

Venstresiden er altså imot religion, og har som vi kort har skissert ovenfor brukt alle midler, også tvangsmidler, for å bekjempe den. Men når vi sier det slik er det ikke helt korrekt. Mer presist er det å si at venstresiden tidligere har vært imot religion, men nå har pipen fått en annen lyd.

I de siste tiår er det dukket opp en ny religion i Europa. Islam har nå i Europa mellom 30 og 50 millioner tilhengere. Denne religionen medfører skikker som er svært fremmede for det sekulære Europa som muslimene har flyttet til. Mange av disse muslimene praktiserer en grov kvinneundertrykkelse, de praktiserer tvangsgifte, kvinner som gifter seg i strid med familiens ønske blir drept ("æresdrap"), de praktiserer omskjæring av småjenter, småjenter tvinges til å gå med hijab, kvinner blir til en viss grad nektet utdannelse, småunger tvinges til å lære seg Koranen utenat på arabisk - et språk de ikke forstår, osv. (NB: Ikke alle disse skikkene er hjemlet i Koranen, og de praktiseres ikke av alle muslimer, men disse skikkene er utbredt i muslimske miljøer.) Alt i alt er islam en undertrykkende og primitiv ideologi som fører til stor ulykke for de fleste av dens tilhengere.

Hvordan stiller venstresiden, som ynder å fremstille seg som religionsmotstandere, seg til islam? De burde vært langt mer kritiske til islam enn de var til kristendommen. Men det viser seg med all tydelig klarhet at de fleste på venstresiden ikke er kritiske til islam overhode, de er på en måte tilhengere av islam. Det kommer aldri noen generell kritikk av islam fra våre venstreintellektuelle (ja, det finnes unntak, men de er meget få), men i det store og hele er venstresiden positiv til islam. Det kommer ingen krav om kjønnskvotering til imam-posisjoner, det kommer intet ønske om at småjenter skal slippe å bære hijab, det er praktisk talt ingen motstand mot tvangsekteskap eller æresdrap, osv. De på venstresiden er endog tilbøyelige til å betrakte motstand mot islam som noe fullstendig irrasjonelt - og de kaller det "islamofobi". Hver gang en muslim begår en kriminell handling eller en terrorhandling i islams navn så komme de på venstresiden med bortforklaringer ("det er kulturelle forhold som har skylden, ikke islam", "det er den økonomiske politikk som skaper arbeidsløshet og frustrasjon som har skylden, ikke islam", det er Israels okkupasjon som har skylden, ikke islam", "det er USAs utenrikspolitikk som har skylden, ikke islam", osv.) Venstresiden har gått så langt i sin islamofili at den til og med støtter grupper og makthavere (i Irak og i Afghanistan) som begår terror mot tilfeldige sivile og som vil ha sharia, fremfor å støtte de som vil gjøre om muslimske land til demokratier.

Hvorfor? Hvorfor har venstresiden snudd 180 grader i sittf orhold til religion på noen få tiår? Et kort svar på dette går ut på at tidligere var venstresiden ifølge sin egen retorikk tilhenger av rasjonalitet, frihet, velstand og harmoni. Viktigst for dem var dog likhet: ikke likhet for loven, men likhet i resultater: alle skulle ha det likt, uavhengig av egen innsats (forutsatt at innsatsten var oppriktig, dvs. at man gjorde så godt man kunne og ikke forsøkte å sluntre unna). Nå fant de ut at den egalitære politikken de sto for ikke kunne føre til det velstående og harmoniske samfunn de ønsket, og da måtte de gi avkall på noe. Enten måtte de gi avkall på sin egalitarianisme, eller så måtte de gi avkall på sitt ønske om harmoni og velstand.

Siden det er de fundamentale ideene som styrer, og siden egalitarianisme er et resultat av mistro og motvilje mot de som lykkes, valgte venstresiden å ikke gi avkall på sin mistro mot de som lykkes, de valgte å gi avkall på sitt ønske om et harmonisk og velstående samfunn.

Pga av dette måtte venstresiden gi avkall på (det som i deres retorikk var) individualisme, rasjonalitet, selvrealisering og frihet, og isteden støtte kollektivisme, irrasjonalitet, ufrihet, selvoppofrelse. Grunnen til at venstresiden er så positive til islam er altså at islam er den perfekte ideologi for den som er tilhenger av disse verdiene: enhver som er tilhenger av kollektivisme, irrasjonalitet, ufrihet og selvoppofrelse, må være positiv til islam.

Dette temaet krever en langt større behandling enn det er plass til her, men ovenfor har vi altså kort skissert forklaringen på hvorfor venstresiden, som var så negative til kristendommen, nå er så positive til islam.