"Tre av fire nordmenn mener det foregår korrupsjon i offentlig sektor. Det samme tror også Økokrim og korrupsjonseksperter." leser vi i Aftenposten i dag.

Og vi er ikke overrasket. Et lite, men typisk eksempel er omtalt slik i samme avis: "Byttet sprit mot byggetillatelse. En flaske sprit sikret godkjenning for bygging av naust. [Byråkraten] var i grunnen ikke vanskelig å be, sier "Steinar", som fikk byggeløyve for en flaske brennevin.

Byttehandelen sikret byggetillatelse uten å gå den ordinære veien som kunne medført avslag eller begrensninger og økonomiske utlegg til saksbehandling.

Uten hjelp fra en korrupt saksbehandler tror "Steinar" at han ville slitt med å få byggetillatelse.

- Jeg sliter ikke med dårlig samvittighet. Noen får av uante grunner tillatelse til å bygge ved sjøen, andre ikke. Samme problemet har jeg opplevd med parkeringsplass i forbindelse med feriested. Noen får tillatelse, andre ikke."

Slik er korrupsjon: en privatperson (eller et firma) ønsker å gjøre noe som de anser som positivt og nyttig. Dette har de ikke lov til å gjøre uten å få tillatelse av det statlige (evt. kommunale) byråkratiet. Å oppnå en slik tillatelse tar ressurser (tid til å fylle ut skjemaer, tid til å vente på saksbehandlingen, etc.).

For å få en rask avgjørelse blir mange åpenvart fristet til å bestikke saksbehandleren til å få en rask og positiv avgjørelse.

I Norge har det vært svært få korrupsjonssaker. Spesialrådgiver Eva Joly, som hadde stor erfaring som korrupsjonsjeger i Frankrike, uttalte etter sine tre år i justisdepartementet at hun ikke hadde kommet over noen korrupsjonssaker i Norge, men hun var helt sikker på at de eksisterer, og at avsløringer ville komme i de neste årene.

Den eneste korrupsjonssak av noe størrelse vi har hatt i Norge er den såkalte Oslo-korrupsjonssaken, som ble rullet opp på slutten av åttitallet. Den endte med at et trettitalls personer ble dømt til bøter og fengselsstraff, og at ordføreren i Oslo gikk av. Ingen er dømt for korrupsjon innen offentlig sektor siden da.

Korrupsjon er selvsagt helt uakseptabelt. Men dagens system, et system hvor enkeltmennesker må ha tillatelser fra det offentlige for å gjøre fredelige og nyttige ting med det de eier, MÅ føre til korrupsjon.

Korrupsjonen må avskaffes. Og det er kun en eneste måte å gjøre dette på. Enhver må få full rett til å disponere det han eier uten at det skal være nødvendig å innhente tillatelser fra det offentlige. For å ta ett konkret eksempel: det skal ikke være nødvendig med tillatelser fra det offentlige for å bygge på sin egen eiendom. Frihet - retten til fullt ut å disponere det man eier - er altså den eneste måte a få fjernet all korrupsjon på.

Dett er kjernen i alle politisk spørsmål: skal vi ha frihet eller skal vi ha statlig styring? Alle de andre partiene ønsker statlig styring, altså dagens system hvor det offentlige skal bestemme /gi tillatelser til hva fredelige mennesker skal få lov til å gjøre. Dett er et system som vil fremme korrupsjon. DLF vil ha frihet, som innebærer at alle skal ha full rett til å gjøre hav de måtte ønske (så lenge det er fredelig) med det de eier. Da vil "behovet" for å smøre offentlige saksbehandlere forsvinne.

De andre partiene fører altså en politikk som vil fremme korrupsjon, mens DLF er det eneste partiet som står for en politikk som innebærer at all korrupsjon vil forsvinne.