Det kommer stadig nye saker som politikerne (de andre partienes politikere) engasjerer seg i. Den siste saken er plasseringen av de nye rockemuseet. Kari Pahle fra SV skriver i Aftenpostens aftennummer i går under overskriften "Rock’n roll hører hjemme i Oslo" blant annet at "Nå må kulturbyråden kaste seg med full kraft og engasjement inn i arbeidet for å overbevise Regjering og Storting om at Oslo er stedet for rock’n roll".

Man hva har gått forut for dette? Det dreier seg jo om en lokaliseringssak? Vi siterer fra kommentaren skrevet av journalist Cecilie Asker på side 2 i samme avis: "I kampen om et nasjonalt pop- og rockemuseum er den norske rockearven nå blitt en distriktspolitisk kasteball. Kampen [om lokalisering av museet] har utspilt seg som det rene bikkjeslagsmålet mellom de ulike lokaliseringsalternativene det synes som om senteret [Statens senter for arkiv, museum og bibliotek, som skulle bestemme lokalseiringen] har latt seg påvirke av lokalpolitikere og ordførere, rektorer, ildsjeler og lokale kjendiser som varmt har talt sin hjembys sak .[Det var] trøndelagsalternativet som gikk av med seieren fordi det hadde solid lokal-politisk støtte".

Vi er ikke overrasket over dette. I Norge er distriktspolitikk den viktigst av alle saker. Alle skalige argumenter blekner i forhold til norsks politikk største hellige ku: bosettingen i distriktene.

Det var distriktspolitiske hensyn som avgjorde at Luftfartsverket skulle flyttes til Bodø, at hovedflyplassen skulle ligge på Gardermoen, og at operaen skal egges i Bjørvika, osv.

Men slik må det bli når fellesskapet, ved deres valgte representanter, skal bestemme. Og slike avgjørelser er alltid ulønnsomme: det ville ha vært bedre om hovedflyplassen hadde blitt bygget på Hurum, det ville ha vært bedre om operaen hadde blitt lagt på et sted hvor man ikke hadde måte bygge en ny bydel og et nytt veisystem i same slengen, det ville ha vært bedre om de direktoratene som ble bestemt flyttet for et par år siden hadde fått bli der hvor de var, osv.

Men disse enormt sløsete løsningene vil man alltid få når "fellesskapet" skal ta avgjørelsene.

Også her er DLFs alternativ det mest effektive (og det eneste moralske): DLF vil at staten ikke skal drive hverken flyplasser, operaer, direktorater eller museer. Vi vil at de som ønsker det skal kunne bruke sine egne penger, og alene eller frivillig sammen med andre, etablere hva de vil, og hvor de vil, så lenge andres rettigheter ikke krenkes.

Ang rockemuseet, mener vi at de som ønsker det kan invester så mye de måtte ønske i å kjøpe inn utstillingsobjekter og en bygning, og bygningen kan ligge hvor de selv måtte ønske. Dette er en av de utallige saker som politikere ikke bør engasjere seg i.