Arbeidsdeling: et gode

Økende arbeidsdeling er et gode, selv om Aftenposten i en artikkel i går, søndag, nærmest sier "hit, men ikke lenger!"

Langt tilbake i tid måtte hvert individ (eller hver flokk) selv skaffe seg sin mat ved jakt eller dyrking, det måtte selv byge sitt eget hus, sy sine egne klær, lage sine egne sko, osv.

Men etter hvert fant man ut at noen var dyktigere til noe enn andre, og man kunne spesialisere seg og bytte det man produserte mot noe andre hadde produsert: noen gikk på jakt og andre bygde hus, og så byttet man. Denne arbeidsdelingen førte til større produksjon og dermed øket velsand.

I et samfunn som er i vekst, vil arbeidsdelingen stadig bli mer forfinet: spesialister dukker opp på alle tenkelige og mange utenkelige områder, og byttet via penger av det som produseres fører til øket velstand og til at flere blir fornøyde med sine liv: man kan drive med ting man liker, man kan la være å gjøre ting man ikke liker, og man får mer fritid i tillegg til at levestandarden blir høyere.

Men Aftenposten og den utspurte statsviter liker ikke den siste utviklingen på dette feltet: Det siste er at folk systematisk betaler andre for å ta seg av snømåking, plenklipping, husvask, klesvask, turer med hunden, bilvask, innkjøp av dagligvarer, osv., og statsviteren sier at "Hvis vi får et samfunn der de fleste kjøper tjenester, gjeninnfører vi på en måte tjenerskapet", noe statsviteren anser som et opplagt onde.

Faktum er at de eller aller fleste kjøper tjenester, og dette betyr at tjenestene blir utført av spesialister og at vi da får en høyere kvalitet på det som utføres. Vi kan ikke seg at det siste utviklingstrinn - å også sette vanlig husarbeid ut på markedet - skulle være noe prinsipielt annerledes enn å få spesialsiter til å helbrede en når en er syk, til å reparere bilen, eller til å sette opp den nye PCen.

Vi anser altså at velstand er bra, at arbeidsdeling er en god ting, og at det ikke er noen grunn til at den arbeidsdelingen skal stanse ved dørstokken i ens hjem.