Vi så ham smilende på TV i går, like blid som en LOTTO- eller Idol-vinner, vinkende til fremmøtte fans og fotografer, mens han vinket og smilte og lot sin pressetalsmann/advokat føre ordet. Og han, en ung mann fra Afghanistan, hadde virkelig gjort noe stort. Han hadde for åttende gang kommet tilbake til Norge etter å ha blitt utvist, han hadde planlagt et massedrap, men han var ikke blitt straffet, bare utvist, og utvisningene skjedde på en måte som innebar at det var den enkleste sak av verden å komme tilbake.

Dette er bare så enkelt å tro: det virker som om ingenting i Norge fungerer. Her kan man altså planlegge en svært alvorlig forbrytelse (styrte et fly), bli tatt nærmest på fersk gjerning, og så ikke bli straffet, men bare bli utvist - og det hele syv ganger etter hver gang å ha fått sin asylsøknad behandlet!

Og politikerne, som har ansvaret for dette galehuset som Norge er blitt, de hverken forstår at dette er, for å si det forsiktig, noe problematisk, de fortsetter i samme kurs som tidligere og håper vel at problemene forsvinner av seg selv - de gjør i hvert fall intet for å løse dem. Vi skal ikke si mye om dette, annet enn at et samfunnssystem som ikke engang vil straffe de kriminelle, er sammenbruddet nær.

Om afghaneren skal vi ikke si annet enn at vi forstår godt at han er blitt en Norgesvenn, men med slike venner - hvem trenger fiender?

Denne saken viser at Norge er et land som ikke kan tas på alvor. Norge er blitt et lekeland, hvor politikerne unngår å ta i fatt i de alvorlige problemer og bare leker seg med dilldall. Saken med afghaneren er en reductio ad absurdum av den politiske organisering vi har av det norske samfunnet.

Det eneste som kan gi Norge en kursomlegging er en sterkt resultat for DLF i det kommende Stortingsvalg. Hvis ikke er dette skjer er det en betydelig fare for at løpet er kjørt.