Hvis man tolker politikerne i beste mening, så kan man si at de vil vel, men at resultatet alltid blir det motsatte av det de ønsket.

Det finnes et enormt antall eksempler som bekrefter dette, men det foreløpig siste så vi i Aftenpostens aftenutgave i går. Etter overskriften "Makspris i barnehagen er blitt prisøkning", forteller avisen at riktignok ble prisen satt ned, men endringer i slike ting som søskenmoderasjon og matpenger har ført til at barnehageutgiftene er blitt enda større enn da politikerne innførte maksprissatsene.

Antagelig trodde politikerne at når de innførte makspris, ville kun en ting skje: barnehaven ville bli billigere for foreldrene. Politikerne forstår antagelig ikke at de inntektene en bedrift har går med til å dekke bedriftens utgifter. Politikerne tror åpenbart at dersom de innfører en makspris, så vil prisen til kunden bli satt ned, utgiftene en bedrift har er visstnok noe som politikerne ikke er i stand til å forholde seg til på en saklig måte.

Politikerne er derfor overrasket over at barnehavene så seg nødt til å ta igjen det de mister i inntekter ved å øke andre inntektsposter. Politikernes innblanding har dermed her som på alle andre områder ført til falske forhåpninger (i dette tilfellet hos de som trodde at nå ville barnehaven bli biligere), mer byråkrati, mer arbeid og økede utgifter.

Hva er det som virkelig kan gjøre barnehavene biligst mulig? Hvis politikerne ikke på noe vis blander seg inn, da vil foreldrene kunne velge mellom en rekke tilbud, og de vil velge den kombinasjon av kvalitet og pris som de synes er riktig, og kun dette vil gi foreldrene billigst barnehave.

Politikernes innblanding er i beste fallav typen "ett skritt frem og to tilbake". Vanligvis er dog politikernes inngrep verre enn dette. Vanligvis fører politikerinngrep til at man kun går et eller flere skritt tilbake.