Politikerne har nå i flere tiår forsøk å løse et problem på en bestemt måte: de mener at fattigdommen kan fjernes ved å etablere overføringsordninger til de fattige.

Nå har de forsøket dette i svært lang tid, og resultatene uteblir - faktisk er det mye som tyder på at problemet er blitt større. Hva gjør så politikerne da - forsøker de mer av det samme, eller går de inn i tenkeboksen for å finne en ny måte å løse problemet på?

Selvsagt forsøker de det samme: våre sosialdemokratiske partier kan kun komme på én måte å hjelpe de fattige på: ved å etablere enda flere overføringsordninger. Vi kan allerede nå avsløre noe som sosialdemokrater ikke vet: heller ikke disse ordningene vil løse problemet.

Grunnen er at slike ordninger passiviserer mottakerne. Og det er passivitet som er årsak til fattigdom.

Løsningen er derfor å hindre at folk blir passivisert, og dette kan gjøres ved å gjøre det langt lettere for disse (og alle andre) å komme med i arbeidslivet. For å få til dette må alle statlig tvangsinnblanding i arbeidslivet avvikles. Det må altså bli lettere å inngå arbeidsavtaler mellom arbeidstagere og arbeidsgivere: dette betyr at statlige regler om lønn, arbeidstid, arbeidsforhold, oppsigelse, ferieordninger, etc. må avvikles. Alle dagens ordninger som omfatter disse problemstillingene gjør det vanskeligere å ansette folk, og dette er med på å holde de som har få kvalifikasjoner utenfor arbeidslivet. Dessuten finnes det i dag støtteordninger som i mange tilfeller gjør det mer lønnsomt å gå på trygd enn å være i arbeid. Alle slike ordninger må også avvikles.

Det finnes klar empiri som bekrefter dette. I USA var andelen fattige stadig synkende inntil president Johnson startet sin "krig mot fattigdommen" midt på 1960-tallet. Johnsons kongstanke var å innføre støtteordninger til de fattige for å hjelpe dem ut av fattigdommen. Resultatet var at trenden med synkende antall fattige stanset opp og holdt seg konstant i flere tiår. Denne "krigen mot fattigdommen" førte altså til at fattigdommen ble et varig problem. Andelen fattige begynte å syke igjen først to tiår senere under president Reagan, som ved å foreta noen mindre nedskjæringer i overføringene til de fattige fikk store antall tilbake til arbeidslivet.

De fattige må altså hjelpes tilbake til arbeidslivet, og de som best kan hjelpe dem er de selv. Det som det offentlige må gjøre er å fjerne de hindringer som gjør at de fattige blir holdt utenfor arbeidslivet. Den hjelp som det offentlige gir de fattige er en bjørnetjeneste, den fører stort sett til at mottakerne passiviseres, og blir holdt utenfor det som virkelig kan hjelpe dem ut av fattigdommen: lønnet arbeid.

Ved å komme seg inn på arbeidsmarkedet, først kanskje i jobber som ikke betaler mye lønn, så får de arbeidstrening, de får kunnskaper, de får selvrespekt, de får mulighet til å avansere hvis de er dyktige, osv. Dessuten er de da med på å skape verdier heller enn kun å forbruke verdier. Dette gjør velstanden i samfunnet større for alle.

Men med kun sosialdemokratiske partier på Stortinget, som er den situasjon vi har i dag, vil problemene kun bli enda større i fremtiden.