De siste dagers antydning til et distriktsopprør i Senterpartiet illustrerer tydelig noe illevarslende som skjer i dagens politikk.

Opprøret går ut på at tillitsmenn i distriktene protesterer mot den politikken som stortingsgruppen og partiet sentralt legger opp til. Som kjent var Sp et ikke-sosialistisk parti, men det har i de senere år beveget seg mot venstre på den politiske skala, og ønsker nå å danne regjering sammen med Ap og SV. Det er denne venstredreiningen som Sp-tillitsmenn i distriktene nå protesterer mot.

Det er enkelt å konstatere at den utviklingen ikke bare har funnet sted i Sp, også Høyre og FrP har i de siste år beveget seg langt mot venstre og er blitt sosialdemokratiske partier.

Hvorfor skjer dette? La oss først presisere hva som er forskjellen på høyre og venstre i politikken: Høyresiden er tilhengere av individets frihet og enthvert menneskes ansvar for eget liv, og mener at kun denne grunnholdningen kan danne basis for et fredelig, velstående og harmonisk samfunn. Vensteresiden mener derimot at individet ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og vil derfor ha stor grad av offentlig styring og kontroll: Frihet, mener venstresiden, føret til kaos og må bekjempes, og den enkelte kan ikke overlates ansvar for seg selv, isteden skal enhver ha et delansvar for alle andre mennesker. Høyresiden vil at enhver selv har rett til å styre sine eiendom og sin inntekt, venstresiden mener at det er politikerne som skal styre folks inntekt og eiendom: høyresiden vil derfor ha skattene lavest mulig (helst på 0), mens venstresiden vil ha skattene høyest mulig.

Høyreorientere politikere vil derfor arbeide for å øke individets frihet ved å senke skatter, ved å avvikle byråkrati, ved å skjære ned på offentlige utgifter og offentlige oppgaver.

Men når politikerne i dag deler ut penger, penger som er tatt fra folk i form av skatter og avgifter, vil de møte takknemlighet fra mottagerne, og politikerne vil føle seg som gode mennesker: "jeg var med på å gi xxx kr til denne gode saken, og derfor er jeg et godt menneske."

Det vil være vanskeligere for en høyreorientert politiker; han må jo si Nei til alle ønsker om at det offentlige skal bevilge penger til gode saker. Ja, han kan si at han ved å si Nei var med på å la skattebetalerne beholde mer av sine egne penger, men dette er et mindre synlig faktum enn takknemligheten hos de som mottar pengene han kunne vært med på å bevilge.

Derfor vil alle politikere med en viss makt føle seg sterkt fristet til å bevege sitt politiske syn mot venstre. Dette er grunnen til at det politiske sentrum flytter seg mot venstre: FrP var en gang liberalistisk, men er nå sosialdemokratisk, Høyre gir etter på alle saker hvor de kunne markert seg som et ikke-sosialistisk parti og løper fra sine løfter om skattelettelser, det sentrale Sp har klart skiftet side. Dett er også grunnen til at det er politikere med liten makt, politikere som ikke har opplevet fordelene ved denne makten, dvs. politikerne i distriktene, som protesterer mot det sentrale partiets venstredreining.

Hva er løsningen på dette? Løsningen er at høyreorienterte politikere, for at de i maktposisjon skal forbli like store tilhengere av individets frihet som de er, må ha en sterk ideologisk forankring.

Og hvor finnes det slike politikere? De finnes kun i DLF. Dette betyr at det kun er DLF som kan sørge for at dagens utvikling i retning av mer og mer sosialisme, med alle de sterkt negative konsekvenser det medfører, stanser. De ensete som kan stanse den økende sosialismen er altså et sterkt DLF. Derfor: stem DLF ved Stortingsvalget 2005!