For nøyaktig 60 år siden i dag, 6. juni 1944, startet den amerikansk-ledede invasjonen som endte i frigjøringen av av det tysk-okkuperte Europa. Dette, den største krigsoperasjn verden noen gang har sett, var begynnelsen på slutten av annen verdenskrig.

Denne krigen kostet verden omtrent 50 millioner menneskeliv, og førte selvsagt også til enorme materielle ødeleggelser. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne det bli en så kolossal krig i Europa, sivilisasjonene fremste bastion?

Fra slutten av 1700-tallet hadde totalitære ideer begynt å spre seg i Europa, og disse førte til at etter første verdenskrig ble en rekke land enten kommunistiske (Russland) eller fascistiske/nazistiske (Italia, Spania, Tyskland). I andre land (England, Frankrike, USA) var de frihetlige ideer sterkt svekket. Oppbyggingen av diktaturene ble da fra England, Frankrike og USA møtt med lite annet enn unnvikelser og ønsketenkning: Når Hitler begynte å forsyne seg av sine naboland for å skaffe befolkningen lebensraum, lot de andre landene ham holde på: de trodde at ved å la en totalitær stat få ture frem, ville de selv få fred, dvs. de trodde på tyrannens løfter om at han kun hadde begrensede krav (Hitler: «Etter anneksjonen av Tsjekkoslovakia har Tyskland ikke lenger noen territorielle krav i Europa.»). De trodde at ved å være ettergivende overfor en tyrann ville de oppnå «fred i vår tid»: Englands statsminister Chamberlain inngikk en avtale med Hitler om dette i München i september 1938: Tyskland skulle få beholde (store deler av) Tsjekkoslovakia (og Østerrike, som de tidligere hadde annektert), og til gjengjeld skulle England og Frankrike ikke gå til krig mot Tyskland. Men mindre enn ett år senere veltet tyske tropper inn over Polen, og England og Frankrike erklærte krig. Den annen verdenskrig var i gang. I de første år av krigen hadde Tyskland stor fremgang, den tyske hær veltet frem over hele fastlandseuropa praktisk talt uten å møte motstand noe sted.

Hva hadde skjedd? I 1933 kom Hitler til makten (på demokratisk vis) i Tyskland, og han begynte straks å gjennomføre en sosialistisk politikk: økonomien ble gjennomregulert, politiske motstandere ble internert eller likvidert, opposisjonelle ble undertrykt, og de som ikke passet inn i det Tyskland Hitler så for seg ble drept. Det var også tydelig at Hitlers mål var å gjøre Tyskland til en sterk militærmakt; Tyskland trengte mer plass.

Hvordan reagerte England og de andre land som fortsatt hadde en viss frihet, på dette? Lederne i disse landene reagerte ved å late som om det ikke var noen fare på ferde. Dessverre hadde pasifistiske holdninger vokst seg sterke i disse landene, og det var ingen av disse landene som hadde en sterk militærmakt. Utover 30-tallet ble nazistenes mål klarere og klarere, men de vestlige land gjorde ingen ting med den kommende trusselen. Også USA under den sterkt venstreorienterte president Roosevelt, som moralsk sett ikke står så langt unna Stalin, Hitler og Mussolini, sviktet sine venner. Da krigen brøt ut i Europa i 1939, lot USA være å støtte sine gamle allierte. USA kom først med i krigen etter at Japan angrep USA i desember 1941. (USA viste hvor langt de hadde sviktet friheten ved da å internere alle amerikanere av japansk opprinnelse.) Den eneste vestlige lederen som så farene ved nazismen var Winston Churchill, og mot slutten av 30-tallet krevet han i stadig sterkere ordelag at Vesten måtte ruste opp for å forsvare seg mot Hitler.

Siden de vestlige land var sterkt preget av irrasjonelle ideer, inkludert en sterk sosialistinspirert pasifisme, var de nærmest helt uforberedt da krigen startet. De kunne ikke by Tyskland noen motstand, og tyskerne hadde da også som nevnt en enorm suksess i krigens første år. Men da de vestlige land la om kursen var det ingen som kunne stå i mot, og Tyskland ble knust.

USA hadde, etter at krigen mellom Tyskalnd og Italia på den ene side og resten av Europa på den andre siden, begynte, rustet opp både seg selv og England m.fl., og den enorme ildkraft som USA og de allierte nå utsatte Tyskland for, var det umulig å stå imot. I løpet av mindre enn et år etter D-dagen var Tyskland nedkjempet.

La oss også nevne at USA besto av immigranter, immigranter som i hovedsak hadde flyktet fra Europa frem til 1900, et Europa som var preget av krig og vanstyre. I det tyvende århundre var Europa fortsatt preget av krig og vanstyre, og den nye krigen i Europa var mer omfattemde og mer katastrofal en noen tidligere krig.. Men nå, på D-dagen, vendte de europeiske immigrantenes etterkommere tilbake for å få slutt på vanstyre og krig i Europa en gang for alle. De kunne kare dette fordi de hadde i Amerika etablert et samfunn som i stor grad respekterte individers rettigheter, og som derfor var blitt den sterkeste makt historien hadde sett.

Kunne det skjedd annerledes? Kunne vi sluppet annen verdenskrig? Hitler var åpenbart en tyrann, og dersom de vestlige land hadde grepet inn tidligere, kunne kanskje de enorme ødeleggelsene vært spart. Men var det noen som snakket om dette? Ja, den polske marskalken Josef Pilsudsky foreslo allerede tidlig på 30-tallet under et besøk i Paris å få med Frankrike på et pre-emptive strike mot Tyskland for å avsette Hitler. Pilsudsky forstod at Hitler ville bli en fare, men det var ingen som ville lytte. Resultatet ble annen verdenskrig, en enorme tragedie.

Kan man lære av historien? Ja, man kan, men det ser ut til at de flest ikke vil. I dag opplever vi en reprise på Vestens holdning overfor nazismen på 30-tallet. Parallellen er Vestens holdning til militant islam i dag. Militant islam (islamismen) er langt verre enn nazismen. De islamistiske lederne legger ikke skjul på hva de mener: de har allerede erklært krig mot Vesten, og de er i gang med krigsaksjoner. Krigen er usymmetrisk i og med at de ikke benytter uniformerte soldater som i formasjon marsjerer inn på fiendtlig territorium og angriper miltære nål, islamistene benytter sivilt kledde operatører som iverksetter aksjoner mot sivile, alt fra store bombeaksjoner som dreper hundrevis av mennesker (Madrid 11/3-04, Bali 23/7-02, New York 11/9-01, Lockerbie 21/12-88) til aksjoner rettet mot enkeltpersoner (La oss som et eksempel på det siste sitere fra Dagbladet 4. juni: Jødisk gutt knivstukket av ung muslim i Paris . En ung muslim stakk i dag ned en jødisk 17- åring med kniv mens han ropte «Gud er stor». 17- åringen var tydelig identifiserbar som jøde med sin kippa, det jødiske hodeplagget. Tilstanden hans var fredag kveld alvorlig. ... Bare de siste dagene er det kommet flere meldinger om unge muslimer som angriper jøder i Frankrike, og hittil i år er 76 personer arrestert for antisemittiske handlinger.)

Vesten er som kjent blitt rammet av et meget stort antall slike aksjoner de siste ti årene. Og Vestens befolkning reagerer med passivitet og ønsketekning: «det er Vestens egen feil at vi blir angrepet, og islam er en fredsreligion som ikke kan resultere i noe menneskefiendtlig». Begge disse holdningene er stikk i strid med sannheten.

Når USA, men først etter de kolossale angrepene i september 2001, til en viss grad svarte aktivt på angrepene ved å gå til krig mot Afghanistan og Irak, hvis regjeringer aktivt støttet terrorangrep mot Vesten, arrangeres det enorme demonstrasjoner - ikke mot diktaturene og terroriststatene og terroren, nei, demonstrasjonene rettes mot USA.

Så vi lever i dag i en periode som er en reprise på den passive og imøtekommende og ettergivende holdningen overfor nazismen på 30-tallet.

Vi frykter at vi kan komme i samme situasjon som i perioden 1939-1945: vi frykter at vi igjen kan bli rammet av forferdelig krig. Men da klarte Vesten å samle seg og å knuse Nazi-Tyskland. Dette var fordi de ideene som Vesten bygger på - individualisme, rasjonalitet, selvrealisering/egoisme, frihet - sto noenlunde sterkt i Vestens befolkning. Men i dag står disse ideene langt svakere enn de gjorde da, og hvis islamismens krig mot Vesten fortsetter, frykter vi at Vesten ikke kan stå imot. Vi frykter altså at Vesten etter de siste års forfall ikke kan samle seg og iverksette en reprise på D-dagen 1944.