Man er alltid forsiktigere med eget enn med andres. Dette faktum burde være opplagt, og man burde alltid ta hensyn til dette prinsippet. En implikasjon av dette prinsippet er at mest mulig bør være i privat eie: alt fra landområder til penger bør eies privat, dvs. mest mulig bør disponeres av de som er eiere, og ikke av "fellesskapet" dvs. av politikere og byråkrater.

Vi ser stadig eksempler på at der hvor dette prinsippet sviktes, der blir ressurser disponert på en meget sløsaktig måte. Et av de ferskeste eksempler på slik sløsing så vi i Aftenposten nylig:

Under overskriften "Milliarder fra Verdensbanken til korrupte ledere" skriver Aftenposten at "Mer enn 100 milliarder dollar som Verdensbanken har lånt ut til fattige land kan ha havnet i feil lommer, hevder amerikanske forskere i en ny rapport.

Ifølge en undersøkelse som amerikanske forskere har gjort av korrupsjonen i Verdensbanken, har mellom 26 og 130 milliarder dollar (mellom 174 og 870 milliarder kroner) som Verdensbanken har lånt ut siden 1946 havnet på statslederes kontoer [sic] i skatteparadiser i stedet for å bedre livene til de fattige. Grelle eksempler på statsledere som har beriket seg på folkets bekostning er blant andre presidentene Suharto i Indonesia, Mobutu i Zaire og Marcos på Filippinene."

Videre fra Aftenposten: "Ifølge den samme undersøkelsen utgjør den totale korrupsjonen i alle utviklingsbankene 200 milliarder dollar - eller over 1330 milliarder kroner. Professor Winters mener også at Verdensbankens forsøk på å bekjempe korrupsjon har hatt minimal effekt. Før bankens nåværende president Jim Wolfensohn tiltrådte i 1995, var korrupsjon nærmest et tabu-ord i organisasjonen." La oss også ta med at Verdensbanken tilbakeviser påstandene på det kraftigste.

Verdensbanken er ingen vanlig bank: den låner reelt sett fra stater til stater, dvs. lånene gis av politikere i et land til politikere i et annet land: Én stat ber om lån, og en (evt. flere) annen stat garanterer for lånet. Dette betyr at de pengene som er involvert utdeles av personer som ikke har noen egeninteresse av at pengene blir brukt på fornuftige måter. Derfor blir lånene gitt til usikre kunder, kredittvurderingen blir dårlig, tilbakebetalingsevnen blir ikke vurdert på en effektiv måte, og arbeidet med å inndrive lånene blir ikke tatt på alvor.

DLF er imot all offentlig bankvirksomhet. Vi er imot at staten skal låne ut penger, og dette gjelder også lån til andre stater. Vi vil avvikle Norges deltagelse i Verdensbanken og alle lignende organisasjoner.

Vi vil at enhver skal få beholde sine penger og bruke dem som han eller hun selv ønsker. Private kan selvfølgelig bruke av sine egne penger til å gi usikre lån til korrupte politikere i u-land, men DLF mener at det er galt å bruke folks skattepenger på denne måten.