Reformer i det offentlige

I Norge er det det offentlige som driver det meste - skole, helsetilbud, pensjonsordninger, barnehaver, sykehjem, osv. Kvaliteten på disse tilbudene blir stadig dårligere, og derfor settes det med ujevne mellomrom i gang reformer på et og et område. Formålet med disse reformene skal være å gjøre tilbudet bedre og mindre kostnadskrevende. Dette er altså formålet. Hva resultatet blir er lett å forutse for enhver liberalist: alt blir etter reformene enda dårligere. Når man i ettertid skal vurdere reformene, viser det seg at denne spådommen var korrekt. Det finnes en rekke eksempler på dette: Reform 94 i skolen, politireformen, en rekke skattereformer, osv.

Men la oss her kun se på en av disse reformene: Sykehusreformen. Overlege Olaf Bakke skrev nylig (30/3) i Aftenposten at "Sykehusreformen har ført til uro, frustrasjon og utrygghet Fagfolk har nå en svekket og uklar rolle. Ledernes tid og krefter brukes på veiene mellom sammenslåtte sykehus og til stadig nye urealistiske planer, som lever knapt så lenge som det tar å utvikle dem. Oppsamlet underskudd er nå tre milliarder og øker. Ansatte i tusenvis trues av oppsigelser byråkrati, lønninger og pensjoner vokser mens kvalitet og effektivitet i tjenesten avtar".

Liberalister vet at slik må det gå når det offentlige er involvert i ting som det offentlige ikke har noe med - og det offentliges eneste oppgave skal være å beskytte oss mot kriminelle (og mot angrep fra fremmede stater).

Løsingen på disse problemsområdene er en full privatisering av skole, helsevesen, pensjoner, bankvesen, osv. Kun når folk har frihet til å gjøre hva de ønsker så lenge de ikke krenker andres rettigheter, og holdes ansvarlig for sine valg, kan man få et velferdssamfunn, dvs. skole, helsetilbud, pensjonssystemer etc., som virkelig gir kvalitet.

Grunnen til at det går galt - må gå galt - når det offentlige blander seg inn er mange, og vi vil ikke redegjøre for alle disse her, men en viktig årsak er at når det offentlige står for tilbudet, så er der ingen klar sammenheng mellom den som mottar en tjeneste og den som betaler for den. (I et privat system er den som mottar og den som betaler den samme.) Skole, helsevesen og pensjoner i dag er slik at alle får disses tjenester mer eller mindre "gratis" fra det offentlige, og derfor har den som mottar tjenesten ingen direkte maktmidler overfor tilbyder. Dersom vi får en dårlig vare eller dårlig service i en privat forretning, går vi til konkurrenten. Men dersom vi får dårlig kvalitet eller service på et sykehus eller en skole, så har vi i dagens system ingen muligheter til klart å vise vår misnøye. Derfor vil offentlige tilbud på områder som burde vært private alltid bli dårligere og dårligere.

Løsningen er altså en fullstendig privatisering. Kun når det offentlige holder seg til sine legitime oppgaver, kan vi få et samfunn preget av harmoni og stadig stigende velstand. Når det offentlige, som i dag, tar på seg stadig flere og flere oppgaver, vil vi få den motsatte utvikling: vi får synkende velstand, vi får, som overlege Bakke sa det om dagens tilstand innen helsevesenet: "uro, frustrasjon og utrygghet". Og jo flere "reformer" det offentlige velferdstilbudet blir utsatt for, jo verre vil det bli.