Det ser ut til at regjeringen vil fremlegge forslag om en meget moderat skattelette, selv om det høres mer ut som en omrokkering av skatteformene. Vi i DLF er ikke så opptatt av "reformer" i skattesystemet, men av LAVERE skatter.

Vi hører kommentatorer og politikere snakke om inndekning om hvor mye skattelettelsen "koster staten". Spesielt morsomt er det å høre på Djupedal spørre hvorfor vi skal "gi" penger til de rikeste, når "vi" har så mange udekkede behov. Bare tøys alt sammen.

Skattepengene er alltid våre penger. Staten disponerer dem på våre vegne, og hver krone staten tar inn i skatt er forsatt vår, i den forstand at staten skal bruke den til vår fordel. Det er selvsagt en illusjon å tro at felleskapet kan bli enig om hva som utgjør vårt eget beste, og bare av den grunn alene må skattesatsene dramatisk ned. Kun vi selv er istand til, og har moralsk rett til å disponere våre egne penger.

Dernest hjelper det ikke å senke visse skattesatser dersom provenytapet (minsket skatteinngang) skal "dekkes inn" på annen måte. En skattesenking må alltid startes med et utgiftskutt, det vil si at noen av statens oppgaver må stanses eller reduseres. Utmerkede kandidater til rask avvikling er støtte til religiøse samfunn, næringsstøtte, sosialkostholdskampanjer og søplekultur.

Hvis det snakkes om skattelette uten utgiftslette, er det bare tomt prat.