Avisene har i det siste vært fylt av leserbrev forfattet av unge mødre som klager over at de ikke klarer kombinasjonen av viktig jobb/karriere på den ene siden, og å være småbarnsmor på den andre siden. Mange av dem sier at de føler seg lurt av forrige generasjons feminister som påstod at det ikke var noe problem å kombinere karriere og det å være småbarnsmor. Dagens unge mødre med både karriere og ansvar for barn sier at de føler seg presset i en tidsklemme: uansett om de er på jobb eller sammen med barna føler de at de ikke får nok tid til det som er viktig: jobb og barn.

Vi anser at barn er de viktigste og at man ført og fremst må ta hensyn til dem, og vi vil tro at det er best om barn vokser opp med en av foreldrene hjemme. Som parti vil vi ikke ha noe syn på dette. Det vi har et syn på et at det offentlige ikke på noen måte skal blande seg inn i hvordan barn oppdras (forutsatt at deres rettigheter ikke krenkes).

Det vi har et syn på, er de forslag som de nevnte leserbrev innholder: Vårt inntrykk er at ingen av leserbrevskriverne kritiserer seg selv for å ha påtatt seg for mye, og at løsningsforslagene inneholder to elementer: bedriftene må legge forholdene til rette for småbarnsforeldre (redusert arbeidstid, tilbud om barnepass). Og at staten må pålegge bedriftene dette.

Til dette vil vi si at vi er imot alle statlige pålegg på næringslivet, og at dersom bedriften pålegges slike tiltak, vil det svekke norsk industri ytterligere.

De forslagene som er kommet er oppskrift på en katastrofe, både for barna, foreldrene og industrien. Antagelig derfor vil slike forslag få bred partipolitisk støtte. Men DLF er imot.