*Dette innlegget, et svar på Aftenpostens leder lørdag 4. oktober, ble sendt til Aftenposten samme dag. Det ble ikke tatt inn.*

Etterpåklokskap er en populær sport blant norske journalister, og sist lørdag (4/10) så vi den praktisert av Aftenpostens lederskribent. Under tittelen «En statsleders alvorlige bedrag» påståes det at president Bush lurte verden ved å påstå at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen: «trusselbildet president Bush tegnet før krigsutbruddet var rett og slett ikke riktig». Tidligere har flere andre rettet samme kritikk mot Bush (og Tony Blair).

Det er mange grunner til at denne kritikken er totalt forfeilet. Før krigen trodde alle - FN, FNs våpeninspektører, regjeringene i Frankrike og Russland. m.fl. - at Irak virkelig hadde MØV.

Iraks regjering innrømmet i 1990 til FNs våpeninspektører at de hadde produsert 8500 liter antrax og noen tonn nervegass. Hvor er dette nå? FNs inspektører har forsøkt å finne ut dette i mange år. Siden Saddam ikke ville fortelle hvor dette materialet var, var det rimelig å slutte at han hadde gjemt det unna.

La oss også se på den rapporten som Hans Blix leverte til sikkerhetsrådet 27/1. Ang. spørsmålet om antrax sa Blix at det ikke finnes noe overbevisende materiale som tydet på at det var destruert. Han sa også at det var "strong evidence" som tydet på at Irak hadde produsert mer enn de hadde innrømmet, og at noe av det fortsatt var tilgjengelig. Blix rapporterte også at Irak hadde 650 kg med "bacterial growth media", nok til å produsere 5.000 liter antrax.

Videre rapporterte Blix at Irak hadde innrømmet at de hadde produsert 6500 "chemical bombs", men at det ikke var mulig å finne ut hvor de var og hva som hadde skjedd med dem. Blix’ team hadde regnet ut at mengden kjemiske stridsmidler i disse bombene var 1000 tonn. Som Blix fortate til Sikkerhetsrådet, "siden det ikke finnes bevis for at disse er ødelagt, må vi anta de er et eller annet sted".

Den tyske sikkerhetstjenesten sa i 2001 at Irak i løpet av fem år kunne ha atombomber, og raketter som kunne føre dem til Europa.

Også den franske presidenten, Jacques Chirac sa i februar at Irak sannsynligvis hadde masseødeleggelsesvåpen, og at “vi må finne dem og destruere dem".

Tyrannen Saddam Hussein hadde til og med brukt MØV overfor grupper av Iraks egen befolkning.

Hvis det nå viser seg at Irak allikevel ikke hadde MØV da krigen brøt ut, så viser det som er nevnt ovenfor med all tydelig klarhet at frykten for at Irak hadde slike våpen før USA invaderte Irak var høyst reell.

Vi må også huske på at Golfkrigen i 1991 sluttet med en våpenhvileavtale, og i denne avtalen forpliktet Saddam Hussein seg til å tilintetgjøre sine MØV. Avtalen innebar også at våpeninspektører fra FN skulle kontrollere at disse våpnene var ødelagt. I alle år etter at våpenhvilen var inngått, gjorde Saddam Hussein alt han kunne for å leke katt og mus med våpeninspektørene, og FN vedtok gang på gang resolusjoner om at nå måtte Saddam samarbeide, ellers ville det få dramatiske konksekvenser. Men FN er aldri i stand til å sette makt bak slike krav.

Det var også flere andre grunner til USAs krig. Viktigst var at USA i de siste tyve år er blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra grupper basert i dette området, og det er hevet over tvil at Saddam Hussein har støttet slike grupper. Dette er alene god nok grunn til USAs krig. Kun ved å fjerne de regimer som støtter terrorgrupper kan man nedkjempe terroren. Og antallet terroraksjoner mot Vesten har gått kraftig ned etter at USA innledet sin krig mot terror sent i 2001.

Dessuten må man heller ikke glemme, som kritikerne av Bush og Blair ser ut til å gjøre, at Saddam Hussein en svært brutal tyrann, og at tyranner bør avsettes. Jeg er selvsagt enig i at Bush ikke burde lagt så stor vekt på MØV som han gjorde for å begrunne krigen, han burde lagt hovedvekten på at dette var en forsvarskrig, men å konkludere som så mange, inkludert Aftenpostens lederskribent gjør, er uholdbart.

USA og de alliertes krig for å avsette Saddam Hussein var derfor på alle vis legitim. La oss håpe at resultatet blir at Iraks befolkning i fremtiden kan leve i et fritt land.

av Vegard Martinsen