Politikerne er fortvilet over den lave valgdeltagelsen: mer enn 40 % av de stemmeberettigede satt hjemme.

Verken politikernes fortvilelse eller den lave fremmøteprosenet er overraskende. Lav valgdeltagelse betyr at de valgte politikerne mister legitimitet, og dette uroer dem, naturlig nok. Den lave valgdeltagelsen kommer av at velgerne ikke ser poenget i å stemme på de store partiene - de er nærmest identiske alle sammen, og de vet at løftene ikke vil bli holdt.

Enkelte kommentatorer har gjort et stort poeng ut av det faktum at "fløypartiene" SV og FrP har blitt så store. Det er korrekt at disse er blitt store, men de er ikke lenger fløypartier. Begge har beveget seg mot det politiske sentrum. De fire store partiene, H, SV, Ap og FrP er nå alle meget sosialdemokratiske partier trygt plantet i det politiske sentrum: alle er i hovedsak enige om at vi skal ha et høyt skattenivå, en stor grad av offentlig styring av økonomien, at staten skal ta seg av skole, helsevesen, eldreomsorg, at stasvirksomheter skal flyttes ut av kjerneområder og ut i distriktene hvor stemmene teller mer, etc.

Enkelte har påstått at det er forskjeller på Høyre og Ap, for eksempel i forhold til slike ting som eiendomsskatt. Selv om Oslo Høyre ikke vil ha eiendomsskatt, finnes det en rekke Høyrestyrte kommuner som har eiendomsskatt.. Videre, en undersøkelse for noen måneder siden viste at det ikke var noen forskjell på kommuner styrt av Høyre og kommuner styrt av Ap.

Folk er "fed up" av de tradisjonelle partiene fordi politikerne lover og lover, og de holder aldri det de lover.

Hva er løsningen? La oss se på småpartiene. DirekteDemokratens ønsker å legge alle sakene som er oppe i kommunestyrer og Storting ut til direkte folkeavstemning på Internet. Dette vil føre til at beslutningene blir enda mer kortsiktige enn i dag: de store partiene har en viss, dog svært svært liten, grad av langsiktighet og prinsippfasthet, men et direktedemokrati innbærer en ekstrem kortsiktighet i de politiske beslutninger. En slik ordning vil føre til flere "gratis" offentlige tjenester og lavere skatter, og er en oppskrift på katastrofe.

Pensjonistpartiet vil ha mer til pensjonistene, Rettferdighetspartiet vil ta fra de som tjener penger og gi til de som ikke tjener penger i enda større grad enn de andre partiene, Venstre klarer ikke å bestemme seg for om det er sosialistisk eller ikke, KrF vil ha mindre alkohol og flere kirker, Senterpartiet sier ja til bønder og nei til EU, RV sier at de ikke forstod at "væpna revolusjon" betydde at man måtte ta livet av folk og de innså ikke at Stalin, Lenin, Mao og Pol Pot begikk folkemord.

Det er ikke det minste rart at fremmøteprosenten synker og synker.

Hvor står så DLF i dette bildet? DLF mener at hvert individ skal ha rett til å styre seg selv og sin eiendom, og at statens eneste oppgave er å beskytte våre (lockeanske) rettigheter. DLF er et ideologisk parti som ikke noen gang kommer til å fire på prinsippene. (Alle de andre partiene har forlatt sine opprinnelige ideologier for lenge siden; dette er en grunn til forfallet og den økende og velfortjente politikerforakten.)

Det vil selvsagt være vanskelig å få oppslutning om DLF i et klima hvor alle er blitt indoktrinert til å tro at løsningen på alle problemer er at staten tar seg av dem. DLF vet at denne "løsningen" ikke virker og kun gjør vondt verre. Men DLF vil fortsette å arbeide for å spre de ideer som sivilisasjon og frihet bygger på. Vi er alene og vi er små, men vi vokser. De andre er store, men forfaller. Det går altså rett vei. Det er langt frem, men jo flere vi blir, jo raskere vil det gå.