I mange tiår har arbeidere brukt denne dagen, 1. mai, for å demonstrere for en anstendig lønn for en anstendig arbeidsinnsats, for stadig bedre arbeidsforhold og for respekt.

Det er klinkende klart for ethvert intelligent og anstendig menneske at alle mennesker bør ha dette, og det er like opplagt for ethvert intelligent og anstendig menneske at det eneste økonomisk system som kan gi arbeiderne dette er kapitalismen.

Siden arbeiderbevegelses begynnelse har den støttet sosialismen, i den feilaktige overbevisningen om at noen (kapitalistene) er rike fordi andre (arbeiderne) er fattige. Sosialismen ble prøvet ut i endel land fra 1917 og frem til ca 1990 (selv om det fortsatt finnes noen få sosialistdiktaturer igjen som Cuba og Nord-Korea), og dette eksperimentet har tydelig vist at sosialismen fører til fattigdom, endog hungersnød, som i f.eks. Nord-Korea.

Arbeiderne demonstrerer for bedre forhold og for sosialisme, men disse kravene er i strid med hverandre. Dersom sosialismen blir sterkere, vil alle, også arbeidene, få det langt dårligere. (Unntatt fra dette en elite av diktatorer og topp-byråkrater, som vil leve herrens glade dager inntil systemer bryter sammen, som ethvert sosialistisk system må gjøre.)

Samtidig er det tydelig at kaptalismen, dvs. den utvannede variant av kapitalismen som har vært i Vesten de siste tiår, har ført til en jevn økende levestandard for alle. Tilstanden i Vesten ville dog ha vært enda bedre dersom vi hadde hatt en ren kapitalisme.

Arbeidernes krav som nevnt ovenfor er rettmessige. Det er kun kapitalismen som kan innfri dem. Derfor burde 1. mai være kapitalismens dag.