Mye sant er sagt om politikk og politikere: For mange er "politikk" nærmest synonymt med lureri, svindel, valgflesk. Det sies om politikere at de løser problemer ingen har og skaper problemer som ellers ingen ville ha hatt, og det sies at "politikere bygger broer der hvor det ikke finnes noen elv". (Hvis det ser ut som om politikerne med inngrep i økonomien virkelig har løst et problem, så har man ikke sett på hele regnestykket.) At denne oppfatingen har mye for seg ser vi stadig bekreftet, sist i statsråd Victor Normans forsøk på å flytte nesten ti offentlige virksomheter ut av Oslo og til distriktene. Formålet med flyttingen har vært å blidgjøre velgere og politikere i distriktene: velgerne i distriktene teller mer enn velgerne i sentrale områder.

Men dagens Aftenposten har på første side i dag en overskrift som tyder på at Normans plan ikke vil bli gjennomført: politikere fra andre partier på Stortinget murrer, og det samme skjer også innad i regjeringspartiene.

Så kanskje resultatet blir at virksomhetene forblir i Oslo.

Vi tenker på de ansatte, som for noen måneder siden fikk den forferdelige beskjeden: "Flytt fra Oslo til Bergen (eller Trondheim eller Bodø eller Stavanger). Hvis du ikke flytter, så mister du jobben."

Vi tar sterk avstand fra en slik holdning som Staten her ga uttrykk for. Den holdningen som Regjeringen har vist med sitt forslag er et uttrykk for politikeres store likegyldighet overfor de mennesker de er valgt til å styre. Politikere skal etter DLFs syn være velgernes ombud og tillitsmenn, og ikke som i dag, deres føydalherrer.

Slik blir det dog ofte når det er politikere som styrer. Vi foretrekker at virksomheter er private. Da kan ikke lederne vise en slik forakt for sine ansatte som Regjeringen nå har gjort overfor de ansatte i Luftfartsverket, Konkurransetilsynet, etc.

Selvsagt kan det også skje at private bedrifter må omstille seg, men i et fritt marked vil dette som regel skje gradvis, og de ansatte vil ha langt større muligheter til å omstille seg.

Og enden på visen blir kanskje at virksomhetene blir i Oslo allikevel - de ansattes uro har da vært helt unødvendig. Frem og tilbake er dobbelt så langt.