Siste utgave av Dagsavisen før påske hadde et helsides oppslag om de siste merkverdigheter i Fremskrittspartiet. En av artiklene på denne siden begynner med følgende sitat fra formannen: «Barns fritid er foreldrenes ansvar», og artikkelen fortsetter: «Dette prinsippet står for fall på landsmøtet, hvis Siv Jensen og programkomiteen vinner frem med sitt syn.»

Ifølge FrP, som fortsatt kaller seg liberalistisk, er nå også barns fritid et offentlig ansvar.

En annen artikkel på samme side har følgende overskrift: «[FrP] vil ha statlige næringsfond», og artikkelen begynner slik: «Fremskrittspartiets stortingsgruppe vil bruke statlige oljepenger til å opprette et «stort strukturfond» som kan få fart på norsk næringsliv.»

Alle partier vil selvsagt har fart på norsk næringsliv, men kun DLF har den rette oppskriften: det eneste som kan få fart på næringslivet er en kraftig avråkratisering, sterkt reduserte skatter og avgifter, og mindre skjemavelde. Det som er tragisk er at de tiltak som de andre partiene står for kun vil gjøre vondt verre.

Ang. offentlig støtte til næringslivet, så er det få som spør hvor disse pengene kommer fra. De er selvfølgelig tatt fra folk flest, eller fra de bedrifter de jobber i. Den offentlige støtten betyr kun at det offentliges etterspørsel øker, og at privates etterspørsel i kroner minker akkurat like mye. Men folks behov blir da tilfredsstilt på en dårligere måte, siden det er politikerne, og ikke de selv, som disponerer midlene.

Dette betyr at de bedriftene som mottar støtte vil innstille seg etter politikernes prioriteringer, og ikke etter kundenes prioriteringer, og derfor vil det gradvis bli større og større avstand mellom hva næringslivet produserer og hva kundene ønsker. Etter hvert blir avstanden for stor, myndighetene må rydde opp, og vi får et ras av konkurser (og selvsagt vil da det frie marked få skylden for elendigheten).

Alle de andre partiene, nå også FrP, mener at det som må til for å få fart på næringslivet er å yte enda mer offentlig støtte. Dette er altså helt feil, det som må til er øket frihet. Mao. det som må til er mer liberalisme, og dette er noe DLF nå står helt alene om. Siden DLF er et så lite parti og ikke har noen innflydelse på utviklingen, frykter vi det som vil bli resultatet av de andre partienes politikk: bedriftsnedleggelser, arbeidsløshet, synkende levestandard, mer kriminalitet, osv.