Alle som har fulgt med i norsk politikk de siste ti årene er blitt forundret over et betydelig antall original og overraskende utspill fra Arbeiderpartiets ledende politiker i denne perioden, Torbjørn Jagland.

Til tross for utspillenes kvalitet, har kommentatorer latt være å si rett ut hva de har ment om dem. Men etter de siste dagers utspill har kommentatorene tatt av seg silkehanskene, og har begynt å si det som de hele tiden burde ha sagt. Her skal jeg kun sitere noen meget få eksempler: VGs Jan Ovind sier i gårsdagens avis at Jagland er "en bitter mann, en dårlig strateg som talte stygt om sin etterfølger", Jagland er "tilsynelatende selvgod", og han har "vansker med å innrømme at han hadde gjort en eneste feil". Videre sier Ovind at Jagland er "en av norgeshistoriens dårligste kommunikatorer". Han er, fortsatt ifølge Ovind "keitete, hjelpesløs og usikker". Ovind siterer valgforsker Frank Aarebrot, som sier at Jagland "lider av politisk dysleksi". Og Arbeiderpartiets mangeårige sekretær, Håkon Lie, uttalte, med sin vanlige evne til å treffe spikeren på hodet, at "Jeg lurer på hva som forgår oppe i hue på’n".

Poenget her er ikke at Jagland er og alltid har vært noe klønete, det er mange som ikke er bedre enn Jagland. Poenget er at denne mannen i 10 år har vært leder for det som i mange år var landets største parti. I tillegg har han vært statsminister og utenriksminister.

Hvordan kan et parti sette en person av denne kaliber i slike viktige og ansvarsfulle stillinger? Det er dette som er det viktige spørsmålet, og som man kunne vente er det ingen aviskommentarer som har tatt dette opp.

Antagelig er årsaken at Arbeiderpartiets medlemmer ikke har lagt vekt på viktige kvalifikasjoner som dyktighet, de har isteden lagt vekt på slike ting som vennskapsforhold, partilojalitet og medlemsansiennitet. Det er dette som er skandaløst, og meget kritikkverdig.

Dette er også tragisk - både for Jagland selv, for Arbeiderpartiet og for Norge: på grunn av forhold som egentlig burde vært irrelevante - partilojalitet, etc. - plasseres en lite egnet person i det som kanskje er landets viktigste stillinger.

Selvsagt er Arbeiderpartiets interne personalpolitikk på dette området i samsvar med partiet ideologi, og tilfellet Jagland sier da klart og tydelig hvor ødeleggende Arbeiderpartiets ideologi er.