En kronikk i Aftenposten for noen dager siden tar opp det viktige spørsmålet om sammenhengen mellom politikk og religion. Som kjent kan det med en viss styrke hevdes at det i kristendommen er et skille mellom de to – ”gi Gud det Guds er og gi Caesar det Caesars er” - selv om ikke alle kristne godtar dette skillet. I islam derimot er det intet slik skille. Kronikøren (Torkel Brekke) skriver følgende med utgangspunkt i den siste tidens debatt om islam og islamisering: ”Religionsdebatt. Karikaturer, blasfemiparagrafer og hijab i politiet har fått det til å koke i norsk offentlighet i det siste. Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden? Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?”

Så gir han følgende vurdering: ”Jeg tror fokuset på islam kan bli noe mindre om noen år fordi innvandringen endrer seg. Man kan jo foreta den samme demoniseringen av andre religioner, hvis man ønsker. Dét kan fort bli aktuelt her i landet ettersom den religiøse demografien forandres. I 2003 var nettoinnvandringen fra Polen til Norge på 300 personer. I 2007 var den på 13400 personer. Dette får innvandring fra muslimske land til å fremstå som dråper i et hav. I 2007 var det 45 ganger så høy nettoinnvandring fra Polen som fra Pakistan.

Og hva vet vi om Polen? Fra den europeiske samfunnsundersøkelsen (ESS) vet vi at polakker er de mest religiøse menneskene i Europa. Vi vet at en polakk var den katolske kirkes overhode da Polen ble EU-medlem. Vi vet at katolske land sliter med kvinneundertrykking og elendige politiske regimer. Hvis den katolske innvandringen fortsetter i samme tempo, vil vi få en motreformasjon – tilbake til de «pavelige grusomheder», som danske konger reddet oss fra.
Men vi diskuterer ikke snikinnføring av katolsk kristendom.

Heldigvis. Vi er ikke så interessert i hva polakker tror, bare hva de gjør, og hvor billig de gjør det. Vi var ikke interessert i pakistaneres religion heller, inntil de fikk familie og dermed behov for ritualer og symboler, og grunnla trossamfunn. Foreløpig er polakker bare arbeidere. I 2007 mente 72 prosent av nordmenn at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv, og 90 prosent mente at alle innvandrere i Norge bør ha samme mulighet til arbeid som nordmenn. Og stadig færre mener at innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet.

Det høres liberalt ut. Samtidig vitner de heftige debattene om en dyp skepsis og utrygghet i deler av den norske befolkningen. Man kunne kanskje tolke det slik at vi stort sett ønsker innvandrere velkommen så lenge de bare er arbeidstagere, og ikke mennesker med religiøse identiteter. Det ser ut som et paradoks. På den ene siden havner Norge blant de land i Europa med ganske positivt syn på innvandrere. På den andre siden er vår redsel for religion ofte sterk” (sitat slutt).

Brekke stiller gode og riktige spørsmål, men kommer etter vårt syn ikke inn på det som er de viktige svarene. Brekke nevner katolikker og sier som sant er at det økende antall katolikker ikke uroer nordmenn. Men hvorfor er det slik? Hvorfor tar nordmenn flest den økende innvandring av katolikker med stor ro? Kanskje svaret er at disse katolikkene ikke forsøker å påvirke hvordan Norge skal styres?

Hvordan ville nordmenn flest ha reagert dersom katolikkene begynte å kreve at vi andre skulle følge deres leveregler på viktige (eller uviktige) områder? Hva hvis de begynte å kreve at vi skulle innføre forbud mot sex før ekteskapet, forbud mot abort, forbud mot porno, forbud mot prevensjon, forbud mot skilsmisse, forbud mot blasfemi?

Forhåpentligvis ville nordmenn flest kjempe imot dette. Og det ville de i så fall ha gjort rett i, i Norge har vi stor frihet på dette området, denne friheten er verd å forsvare og å bevare, og mange nordmenn forstår heldigvis dette.

Det er enkelte/mange muslimers krav om innskrenkninger i vår frihet som gjør at mange nordmenn er urolige for den økende innflydelse som islam får. Hvis muslimer hadde vært fornøyd med selv å leve etter sine regler og latt oss andre følge våre egne regler, ville det ikke ha vært noe problem. Problemet oppstår når de vil tvinge oss andre til å etterleve deres regler.

Hva er det så enkelte/mange muslimer kjemper for? At Salman Rushdie skal henrettes for blasfemi, at homofili skal forbys (eller at homofile i hvert fall skal bankes opp), at det skal bli forbudt å krenke islam i ytring, at vi skal innskrenke vår ytringsfrihet slik at det blir staffbart å krenke islam. Videre er det en betydelig andel muslimer som slutter seg til fremtredende muslimske lærde som forsvarer Hitlers Holocaust, som forsvarer steining av kvinner som har vært utro, som forsvarer dødsstraff for homofili, som forsvarer dødsstraff for frafall fra islam.

Det som mange nordmenn reagerer på er altså angrepene fra enkelte/mange muslimer på vår frihet.

Religion bør være en privatsak. Enhver bør ha full rett til å tro hva vedkommende måtte ønske. Men hvis noen skal prakke sin tro på andre, dvs. hvis noen skal bruke tvang for å få andre til å leve i samsvar med sine egne religiøse leveregler slik at dette redusere den individuelle frihet, så bør disse nedkjempes, og det er bra at noen kjemper imot. Det bør altså være et totalt skille mellom religion og politikk.

Det er dette vi ville ha svart på de spørsmål Brekke stiller. Selv om Brekkes svar er ordrikt:

- ”norsk identitet er tuftet på en nasjonalisme som postulerer tette bånd mellom folk, territorium og kultur, hvor religion utgjør et sentralt element. Dette har vi til felles med andre europeiske nasjonalstater. Det korte historiske perspektivet forteller oss at Norge er i endring. Vi kan ganske enkelt ikke holde fast ved en identitetspolitikk som er mange hundre år gammel. Vi befinner oss i en ny situasjon med betydelig internasjonal migrasjon, og andre sterke uttrykk for globalisering, som gjør at norskhet i vår tid må handle om andre ting enn kultur. Problemet er at vi har arvet en nasjonalisme som fortsetter å postulere sterke bånd mellom religion, territorium og folk. Båndene er kanskje noe svakere enn de har vært tidligere, men den nasjonalistiske fortellingen om Norge finnes over alt. Den er nedtegnet i en anakronistisk statskirkeordning, den finnes i de kristne symboler politifolk bærer på uniformen, og den finnes i sentrale institusjoner som skoler og Forsvaret" -

har han ikke fått plass til disse etter vårt syn svært viktige poengene.
.
.
.
.
.
.
Det kommer dessverre ingen nyhetskommentar torsdag og fredag i denne uken.