Demokratiets problem

Vi mener ikke med denne overskriften at demokratiet kun har ett problem, men vi skal i dag kort kommentere et av de alvorligste problemene demokratiet innebærer. Demokrati betyr som kjent at flertallet bestemmer, og at det er ingen grense for hva flertallet kan bestemme.

Dette kan gi en del underlige resultater, og i de siste dager har vi opplevd et slik. Vi tar det prinsipielle først: la oss tenke oss at vi har tre grupper som hver har sin hjertesak som ingen andre slutter opp om og som hver en oppslutning på 17 %. Dersom disse tre gruppene rotter seg sammen og hver gruppe får de to andre til å støtte sin hjertesak mot å støtte de andres hjertesak, vil alle tre sakene bli vedtatt med 51 % støtte, selv om hver av sakene alene møter en motsand på 83 %.

Akkurat noe slikt har vi opplevet i disse dager. Regjeringspartiet Sp vil at det skal være forbudt å krenke religioner, og har fått sine to regjeringspartnere med på dette selv om disse partnerne muligens egentlig er imot. Aftenposten skriver på første side i dag: "[Ap og SV] skyldte Sp en seier. Den nye blasfemisparagrafen er statsminister Stoltenbergs tilbakebetaling av politisk gjeld til Senterpartiet, som hadde tapt en rekke verdikamper i regjeringen …". Dette gjelder i første omgang regjeringens forslag, men det er Stortinget som avgjør, og der vil antagelig i utgangspunktet alle representantene unntatt de fra Sp og KrF gå imot forslaget. Mao. i Stortinget vil forslaget få støtte fra de 22 representantene fra KrF og Sp. Men vil regjeringspartienes representanter bli presset til å følge regjeringens forslag? Aftenposten skriver i dag: "Ap bruker partipisken på Stortinget". Og da er det rimelig opplagt at forslaget vil bli vedtatt.

Så for å gi Sp en sier etter at Sp har tapt en rekke saker innad i regjeringen, velger statsminister Stoltenberg og den rød-grønne regjeringen å gå inn for en kraftig innskrenkning av ytringsfriheten i Norge.

Dette er forderlig, det er skandaløst, det er krenkende, det er usivilisert. Men demokratisk, det er det.

DLF vil ikke ha demokrati (som som sagt betyr at alle avgjørelser kan overlates til flertallet), vi vil ha frihet. Frihet er retten for enhver til å benytte det han eier slik han måtte ønske så lenge han er fredelig, dvs. så lenge han ikke initierer tvang mot andre mennesker. Denne friheten inkluderer full ytringsfrihet. Enhver skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger uansett hvor krenkende andre måtte oppfatte dem.

Vi står som eneste parti konsekvent på dette – i de siste årene har FrP, Høyre og KrF, og nå altså også Sp, Ap og SV, alle gått imot ytringsfriheten (Vi kan ikke erindre hva Venstre måtte mene om dette, men vi vil ikke bli overrasket dersom de også i denne saken er delt på midten).

DLF står konsekvent på ytringsfriheten; DLF er jo partiet for individuell frihet.