"Den som betaler pianisten bestemmer hva han skal spille" sier et kjent og viktig ordtak. Dette poenget kommer frem i en sak som ble omtalt på NRKs nyhetssending i morges. Det viser seg at Frelsesarmeens Ungdom nå mister sin statsstøtte på ca 1,2 mil kr fordi organisasjonens vedtekter ikke tillater at homofile kan velges til leder/nestleder.

Slik statsstøtte, som mottas av praktisk talt alle organisasjoner - innen politikk, innen miljø, innen hobby, innen idrett, innen fredsarbeid, innen religiøst arbeid, innen veldedig arbeid, osv. – gis under forutsetning av at visse krav er oppfylt. De som ikke oppfyller disse kravene kan ikke få støtte.

Da er det vanlig at organisasjoner legger sin profil slik at den er i samsvar med kravene for statsstøtte. De som ikke gjør det kan, slik som nå Frelsesarmeens Ungdom, miste støtten.

La oss før vi går videre skyte inn at slik Norge er blitt, med det skyhøye skattenivået vi har, vil det være umulig for de fleste organisasjoner kun å basere seg på frivillige bidrag (medlemsavgifter, sponsormidler, inntekter fra kakelotterier, etc.).

Det denne konkrete saken betyr er at en organisasjon som har et annet syn på homofili en det som staten synes er akseptabelt ikke vil kunne eksistere i det omfang som alle involverte inntil nå har betraktet som naturlig.

Poenget her er ikke organisasjonenes syn på homofile, som vi synes er imbesilt, poenget er at staten mener seg å ha rett til å si at visse meninger er akseptable og kan få støtte, mens andre meninger ikke er akseptable, og ikke kan få støtte.

Dette er en stor trussel mot friheten. Dette vil over tid føre til at de meninger som kommer til orde i den allmenne debatt vi bli mer og mer harmonisert i samsvar med et knippe ukontroversielle og statsgodkjente meninger.

Men slik må det gå så lenge statene disponerer mesteparten av pengene som folk tjener. (Staten har i utgangspunktet ingen penger, de penger staten deler ut er tatt fra befolkningen i form av skatter og avgifter).

Løsningen på dette problemet er å la folk få beholde pengene sine, dvs. at ordningen om at staten disponerer mesteparten av de pengene folk tjener endres slik at folk får beholde pengene selv og kan disponere dem i overensstemmelse med egne verdier og holdninger.

Kun da vil vi ha full frihet også mht ideer og meninger: Når staten disponerer det aller meste av pengene vil mange rette seg etter de meningene som er populære blant politikerne og vri sine meninger – og kanskje sine forskningsresultater? – slik at politikerne blir fornøyd med dem.

I et helt fritt marked vil man unngå alle disse problemene. Frelsesarmeen har full rett til å beholde sine primitive meninger om homofile, men det er galt å sensurere dem. Å nekte dem statsstøtte er på en måte å sensurere dem. Løsningen er absolutt ikke å gi statstøtte uten betingelser, løsningen er å avvikle alle ordninger med statstøtte og la alle organisasjoner bli finansiert med frivillige bidrag.