Pest eller kolera

I dag går amerikanerne til urnene for å velge sin 44. president. Kandidatene er den gamle krigshelten, senator John McCain, og den unge og karismatiske Barack Hussein Obama, som er fersk senator.

Begge står svært langt fra det DLF står for, så vi kan ikke støtte noen av dem. Vi synes egentlig at begge kandidatene er ganske ille.

John McCain er en pragmatisk sentrumspolitiker, han er ikke en ideologisk fløypolitiker slik for eksempel Barry Goldwater var (han var kandidat for republikanerne i 1964), og han har relativt ofte gått på tvers av sitt parti. Har vil dermed kunne appellere til semtrumsvelgere, men til gjengjeld vil han da miste det som kalles høyrefløyen i partiet.

Det er som sagt mye galt med McCain, og vi tillater oss å liste opp noen av de mange punktene hvor vi er sterkt uenige med ham:

Han er initiativtager til McCain-Feingold, et lovforslag som innebærer at private ikke skal kunne bruke så mye de måtte ønske av egne penger for å støtte politiske kandidater. Dette har i praksis den effekt at politikerne selv skal kunne bestemme hvordan rekrutteringen av nye politikere skal skje, loven vil hindre nye folk å komme inn i politikkene uten å være godkjent av det politiske establishment. Dette er mao. en ordning hvor vanlige folk kan hindres i å bli politikere uavhengig av etablerte politiske maktstrukturer – det er en ordning som isolerer politikere fra folket og som holder makten i politikernes hender. Dette er også et sterkt inngrep i ytringsfriheten.

McCain har også vært en meget ivrig støttespiller til tiltak som skal begrense den globale oppvarmingen. Oppvarmingen vi har hatt de siste tiårene (men ikke etter 1998) er en naturlig klimaendring, men McCain og de fleste andre politikere tror den er menneskeskapt. Tiltakene han går inn for vil øke skatter og avgifter, og ellers legge betydelige restriksjoner på verdiskapning og velstand.

McCain er på generelt grunnlag motstander av business, dvs. verdiskapning, og velstand, han ser ned på profittmotivet (som ikke er annet enn ønsket om å forbedre sitt liv ved å jobbe, selge og tjene penger). Han anser seg selv som mer moralsk enn forretningsfolk; forretningsfolk jobber for å tjene penger mens han hadde ofret seg for sitt land (han var krigsfange i Hanoi i fem år). McCains slagord i kampanjen bekrefter dette, hans slagord er ikke ”Freedom” eller ”Individual rights”, hans slagord er ”Country first”.

McCain har uttalt at han vil ”ta” medisinindustrien og ”Wall Street” – at han vil ”ta” bransjer som produserer legemidler og reduserer sykdom og bransjer som sørger for at penger flyter dit de er mest produktive - illustrerer hans uttalelse om at han ikke har greie på økonomi.

Kanskje tror han at det er Wall Street, dvs. meglerne der, som har skapt finanskrisen. Dette er i så fall ikke korrekt. Meglere opererer innenfor rammebetingelse de politiske myndigheter har fastsatt, og det er disse som er skyld i finanskrisen. Og medisinsindustrien leverer til et helsevesen som er gjennomregulert av det offentlige, så det er ikke overraskende at underlige ting forekommer. Men det er igjen offentlige inngrep som bærer skylden for det gale som skjer.

Dersom finanskrisen ikke hadde kommet tror vi at McCain ville ha vunnet valget. Men når denne krisen kom, og når McCain taklet den på en helt feil måte, så tyder alt på at McCain vil tape valget.

Det er president Bush som får skylden for krisen, selv om han ikke har større skyld i den enn alle presidenter som har sittet siden 1929 (fra og med Hoover). Alle partier har i denne perioden ført omtrent samme økonomiske politikk, en politikk som vil skape kriser, og krisene kan komme når som helst. Og når de kommer er det den sittende presidenten og hans parti som får skylden.

McCain kunne ha tatt initiativet da forslagene til krisepakker kom og gått imot dem. Siden meningsmålinger tydet på at opinionen var imot redningspakkene med en overvekt på 2 til 1, er det grunn til å tro at McCain ville ha fått et oppsving dersom han hadde gått imot. Men politikere av McCains type er tilhengere av alle former for offentlig pengebruk, og McCain ville aldri gått imot noe slik, selv ikke om han kunne vunnet valget på det.

Meningsmålinger nå tyder på at Obama vil vinne valget. Meningsmålinger har som kjent vist feil tidligere, så vi vil ikke si at en seier til Obama er sikker. Men vi tror at Obama vinner. Han vil da bli USAs 44. president, og hans regjeringstid vil bli en katastrofe. Obama er sterkt venstreorientert, han kombinerer de verste egenskaper hos Jimmy Carter (president 1977-81) med de verste egenskaper hos George McGovern (demokratenes kandidat i 1972), samtidig som han er helt uten politisk og administrativ erfaring, han har som sagt kun vært senator i to år.

Vi vil ikke si mer om Obama nå, antagelig vil vi i de neste fire årene få mange anledninger til å påpeke det gale han gjør.

At amerikanerne nå har valget mellom disse to tyder på at noe er alvorlig galt i amerikansk kultur. Hvis Obama vinner vil amerikanerne få merke at det blir ”change”, men siden de har stemt Obama inn vil de fortjene denne forandringen