”Finansminister Kristin Halvorsen (SV) ber folk shoppe for å redde norsk økonomi”. Det vi har gjengitt er overskrift og ingress i en tosidersartikkel i VG sist lørdag.

Slike utspill er ikke uventede, selv ikke fra det såkalt miljøbevisste SV. SV mener vel egentlig at vi bør senke vår levestandard, dvs. redusere shoppingen, for å redde miljøet. Men vi skal ikke se på SVs feilaktige miljøpolitikk her, vi skal se på det Halvorsen uttalte i VG.

Det er en utbredt feiloppfatning at det er forbruk som driver økonomien. Dette er klassisk keynesianisme: det som holder økonomien i gang er å holde forbruket oppe, påstår keynesianerne. Siden Roosevelt har regjeringer forsøkt å motvirke de nedgangstider de har skapt ved å holde folks kjøpelyst og kjøpekraft oppe.

Men det er ikke slik. Det er ikke forbruk som driver økonomien, det som driver økonomien er verdiskapning, produksjon, arbeid.

Det en finansminister burde ha gjort er å oppfordre folk i produktive yrker om å jobbe mer. Håndverkere burde ta på seg flere oppdrag, folk i vareproduksjon burde ta mer overtid, myndighetene burde gjøre det lettere å drive bedrifter ved å redusere byråkratiet under oppstart og spesielt drift, og myndighetene burde redusert skattene for å motivere folk på alle nivåer i bedriftene til å jobbe mer og til å starte nye bedrifter.

De ville vi fått vekst i økonomien. Det som Halvorsens og alle keynesianere foreslår vil stort sett bare ha negative effekter: folk kjøper ting de ikke trenger, de sparer mindre, det blir mindre innskudd i bankene, noe som igjen fører til at bedriftene vil ha vanskeligere for å få lån, og dette gjør deres situasjon vanskeligere på langt sikt.

Så det vi vil si er: jobb mer og derved tjen mer, hold dagligforbruket på et nøkternt nivå, og spar overskuddet slik at man kan skaffe seg større ting (ny bil, større hus) om noen år.

Krisen i 1929, som kom etter at amerikanske toppolitikerne tydelig hadde varslet at det ville komme kraftige inngrep i økonomien, ble forlenget til en depresjon av spesielt president Roosevelts økonomiske politikk, en politikk som bla. innebar at bedriftene ikke kunne sette ned lønningene selv om det var nødvendig for å redde bedriftene. Bedriftene fikk ikke lov til å redusere lønningene fordi myndighetene ville at kjøpekraften skulle opprettholdes – dette fordi de mente at det var etterspørsel som drev økonomien. Resultatet ble en kolossal arbeidsledighet. De store problemene som Roosevelts økonomiske politikk ført til varte i omtrent ti år.

(Ja, det er sammenheng mellom kjøp og salg, det noen selger er det andre som kjøper, men det primære er produksjon. Handel følger etter produksjon, produksjon er det primære. En oppfordring om å ”shoppe så det svir” trekker fokus bort fra produksjon som det primære, og kan føre til flere ukloke tiltak som har som formål å øke forbruket uten at en økning i produksjon får en tilsvarende oppmerksomhet. Spesielt ille blir det hvis folk øker forbruket mens produksjonen hindres.)

Ikke bare har politikerne skapt den krisen vi nå ser ut til å gå inn i, når vi er innen i den kommer de med råd som bare vil gjøre problemene enda større.

Det man bør gjøre er det motsatte av det de sosialdemokratiske politikerne sier, det de egentlig oppfordrer oss til er å spise opp såkornet. Det vi trenger er mer investeringer. Vi vil derfor si: jobb mer, spar mer, bruk mindre. Den som gjør dette vil klare seg bedre enn de fleste andre dersom politikerne sørger for at krisen blir langvarig, og jo flere som gjør det, jo bedre vil det gå for økonomien som helhet.