"-Vi vil gjøre samfunnet mer rettferdig ved å ta mer fra de rike og gi mer til de fattige". Dette var innholdet i noe av det finansminister Kristin Halvorsen sa under fremleggelsen av statsbudsjettet i går. (Enkelte direkte sitater kan man finne i artikkelen "Slik skal Halvorsen hjelpe de fattige" i VG.)

Men hva er rettferdighet? Rettferdighet er å behandle individer slik de fortjener, eller, som Bokmålsordboka sier det: "å behandle en etter fortjeneste".

Det er et ubestridelig faktum at noen er rike og at andre er mindre rike. Like ubestridelig er det at de som er rike er rike i hovedsak fordi de er svært produktive, det er mennesker som har jobbet mye og effektiv og godt.

De som er rike er altså rike fordi de har bedrevet effektiv verdiskapning, dvs. at de har produsert og solgt til oss mye av det vi bruker hver dag og som er svært nyttig for oss: alt fra biler og klær og dagligvarer og datautstyr og medisiner til musikk og film og TV-underholdning.

De som er fattige har i langt mindre grad enn disse bedrevet slik verdiskapning. Siden det ikke er ettertraktelsesverdig å være fattig, er det lett å forså at man bør bekjempe fattigdom; man bør bestrebe seg på å gjøre de som er fattige mer velstående.

Men den metoden som Halvorsen går inn for – å ta fra de rike og gi til de fattige – vil ikke bare ha dårlig eller ingen effekt, den vil være skadelig for alle.

De som kan gjøre de fattige mer velstående er å la dem få anledning til å jobbe, dvs. man må ha et fleksibelt arbeidsmarked (både mht lønn, ansettelsesbetingelser, arbeidsforhold, arbeidstid, etc.) som gjør at folk lettere kan komme inn i jobb. Når de først er i jobb kan de der vise hva de duger til og så etter hvert som de får trening og kunnskaper kan de avansere til stadig mer produktive jobber, og derved tjene mer og således bli mer velstående. Det er kun slik fattigdom kan bekjempes.

Det Halvorsen reelt sett vil gjøre er å overføre mer penger til de fattige. Men dette er skadelig: dette er passiviserende for de som mottar pengene, det er demotiverende for de som jobber godt, og det fører derfor ikke til øket verdiskaping, noe som altså den eneste vei til øket velstand.

Men er det rettferdig å ta fra de rike og gi til de fattige. Det som har gjort noen rike er at de har stått for en betydelig verdiskapning. Det som har gjort noen fattige er at de ikke har stått for en betydelig verdiskapning. Å si at det er rettferdig å utjamne dette ved å overføre fra de rike til de fattige er stikk i strid med hva definisjonen på rettferdighet sier.

Men Halvorsens ideal her er ikke rettferdighet, det er likhet. Det folk som Halvorsen vil er å ha likhet, og dette er reelt sett at de beste skal straffes og de mindre gode skal belønnes. Det de egentlig er for er altså likhet, men de våger ikke å si dette rett ut, og derfor skjuler de det under merkelappen "rettferdighet".

At dette er ille kommer rett og slett av at det innebærer at det ikke vil lønne seg å være dyktig og produktiv, og at det reelt sett vil lønne seg å være ineffektiv og lite produktiv. Hvordan det vil gå med et samfunn hvor lederne prioriterer slik burde være lett å forstå.

Men tilbake til våre hovedpoeng: det eneste rettferdige er å la individer få beholde det de tjener. Å ta fra de som jobber mye og godt og gi til de som er mindre effektive i sin verdiskapning er ikke rettferdig, det er urettferdig, og dersom politikere prioriterer slik vil det føre til at verdiskapningen blir mindre enn den ellers ville ha vært, og til at det blir flere fattige.

Kun rettferdighet – korrekt forstått – kan føre til at fattigdommen blir mindre. En politikk som går ut på likhet skjult bak merkelappen "rettferdighet" vi bare føre til at velstanden synker og derved til at fattigdommen øker.