I det gamle kommunistSovjet satte myndighetene krav til hvor stor produksjonen skulle være: en spikerfabrikk skulle produsere så og så mange tonn spiker i året, en skofabrikk skulle produsere så og så mange par sko i året, osv.

Dette førte til at fabrikkene la vekt på størrelsen av produksjonen og ikke på kvaliteten av varene: om spikrene eller skoene var ubrukelige spilte mindre rolle – så lenge statens produksjonskrav var oppfylt var alle fornøyd, dvs. byråkartene og politikerne var fornøyde. Og de som skulle kjøpe varene hadde intet valg, det var jo ingen konkurranse – så folk måtte finne seg i dårlige sko, ubrukelige spiker, osv.

Vi kom til å tenke på dette da vi så følgende overskrift over et foto av en korridor fylt av barn i Aften i går: "Kommunen: Her er det fint å leke". Ingressen lyder slik: "Med et pennestrøk har kommunen oppgradert denne gangen til lekeareal. Hvorfor? For at barnehagen skal kunne ta imot flere barn".

Kommentarer er vel egentlig overflødige, men allikevel: for å tilfredsstille politiske mål om antall barnehaveplasser har politikerne omdefinert, dvs. satt nye navn på, visse arealer: her er en korridor omdøpt til lekeareal. Og hokus pokus: kravene er nå oppfylt og barnehaven kan ta imot enda flere barn.

Slik må det nødvendigvis gå når målet er å oppfylle krav satt av politikere. Formelt blir kanskje krav og løfter oppfylt, men i realiteten er det ofte sjonglering med statistikk og navn som gjør at målene blir oppfylt, i realiteten er målene forlatt.

Hvordan burde slikt foregå? Hvordan får man bedre tilbud og bedre kvalitet på det som tilbys? Jo, det er kun én måte å oppnå dette på.

For det første må produksjonen økes. Øket velstand kommer av øket produksjon. VHordabn fpr man til øket produksjn? Jo, det må lønne seg å jobbe, dvs. skattenivået må være lavt og ikke-progressivt. Hvordan skal produksjonen koordineres, dvs. hva skal produseres og i hvilke mengder? Dette må bestemmes av forbrukerne gjennom direkte valg, dvs. ikke via politikere/stat/kommune, men via prismekanismen - prismekanismen sørger for at forbrukernes ønsker og behov formidles direkte til produsentene.

For å få dette til må man ha en fri prisdannelse, et fritt arbeidsmarked, og det må ikke være noen statlige begrensninger på etablering, produksjon og verdiskapning. Har man dette kan folk jobbe så mye de ønsker, de kan skape så mye verdier de ønsker, og de kan handle/bydde i den grad de ønsker. Det vil da være fri konkurranse mellom ulike produsenter, og kun dette kan føre til at tilbudet blir bedre og bedre.

Dagens system hvor politikerne bestemmer det meste innebærer i beste fall kun i liten grad reell verdiskapning/velstandsøkning. Det innebærer i hovedsak kun at politikere får sjonglere med statistikk og navnsetting slik at det skal se ut om som de oppfyller løfter som de egentlig ikke klarer å oppfylle.

Kun frihet kan føre til en stadig velstandsøkning; styring og regulering fører til synkede velstad, juks, snusk og bedrag. Artikkelen i Aften er bare ett av utallige eksmepler på dette.