Jens Stoltenberg og Rune Bjerke har vært nære venner i flere tiår. I dag er Stoltenberg statsminister, og Bjerke er konsernsjef i Den norske bank (DnB NOR). Bjerke har tidligere hatt en rekke verv i og for DnA, bla. har han vært finansbyråd i Oslo. (Vi kan også nevne at Bjerkes hustru Liebe Rieber-Mohn nå er statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.)

I det siste har vi hatt en finanskrise, og regjeringen har brukt store penger på å "redde" bankene. Regjeringen har laget en redningspakke som innebærer at bankene blir tilgodesette med store beløp. Nå har det vist seg at denne pakken er laget på en slik måte at den i ekstremt stor grad favoriserer én bestemt bank, nemlig DnB. (Redningspakken krevde sikkerhet i visse typer lånepapirer, og DnB hadde mange slike; mange andre banker hadde ingen slike og blir da ikke omfattet av redningspakken.)

Det har også vist seg at det var nær kontakt mellom Rune Bjerke og andre i DnBs ledelse i dagene før redningspakken ble lagt frem, og enkelte av DnBs urolige kunder fikk i dagene før pakken ble lagt frem beskjed om at det var kontakt på høyt nivå mellom DnB og myndighetene.

Nå sier statsminsterens stabssjef Karl Eirik Schjøtt-Pedersen at DnB ikke fikk noen informasjon de ikke skulle hatt, men i og med at pakken er så spesialtilpasset DnB, det nære forhold mellom Stoltenberg og Bjerke, og personlig kontakt mellom Stoltenberg og Bjerke rett før pakken ble lagt frem, så har man god grunn til å lure.

Og det er svært ille at slik mistanke i det hele tatt kan komme opp. Heldigvis, vil mange si, har vi et uavhengig kredittilsyn som uhildet skal undersøke om noe upassende har skjedd. Leder for Kreditttilsynet er Bjørn Skogstad Aamo. Og hvem er det? Han var statssekretær i Finansdepartementet i periodene 1973–1979 og 1986–1989, og han var ansatt ved Statsministerens kontor under Gro Harlem Brundtland i årene 1990–1993. Så også han er en vaskeekte arbeiderpartimann, og han har åpenbart hatt mye kontakt med Stoltenberg i hvert fall frem til 1993.

Som sagt, slik samrøre er ille. De som driver forretninger, de som skal bestemme rammebetingelsene, og de som skal passe på at alt går rett og riktig for seg, viser seg nesten å være en liten vennegjeng.

Men slik må det gå i et system hvor det ikke er et klart skille mellom stat og økonomi.

DLF ønsker et klart skille mellom stat og økonomi, dvs. at staten ikke skal gi rammebetingelser, ikke skal gi konsesjoner, ikke skal bestemme arbeidsbetingelser, ikke skal gi redningspakker, osv. Vi ønsker at staten ikke skal blande seg inn i økonomien overhode. Det som er statens oppgave er kun å beskytte individers rettigheter – vi ønsker et fullt ut fritt system, dvs. et kapitalistisk system. Hvert individ kan da gjøre som det ønsker så lenge det respekterer andre individers rettigheter (med rettigheter mener vi lockeanske rettigheter).

I et slikt system vil det aldri kunne bli rettet noen mistanke om samrøre mellom storbanker og politiske myndigheter, rett og slett fordi staten ikke vil ha noen mulighet til og heller ingen (juridisk) rett til å gjøre noe som helst som kan påvirke en bedrifts situasjon.

Kun et totalt skille mellom stat og økonomi kan forhindre det som nå skjer, dvs. at sterke korrupsjonsmistanker rettes mot statsministeren/regjeringen.

Hvis det bevises at noe urettmessig har foregått mellom regjeringen og DnB, hvis det kan bevises at Jens Stoltenberg har gitt noen hint til sin gode venn Rune Bjerke, hint som kan ha ført til at Bjerkes bank har unngått å tape flere titalls millioner kroner, så er det en kjempeskandale. Men mulighetene for slike er innbygget i velferdsstaten. Men som sagt, under kapitalismen er slike ting umulig.